 |
 |
 |
 |
|
|||
Anne Enger Lahnstein |
|||
|
|
Dette er en politikers selvbiografi. En kan derfor velge å ta denne boka som det den er, i formen som en ren erindringsbok fra en av de mest sentrale politikere i Norge det siste tiåret. Men den er så mye mer. Det er først og fremst en personlig beretning. Hun våger å gå inn på temaer som har opptatt henne og som har preget henne, også på det personlige plan. Dette gjør boka til mer enn en selvbiografi fra en politiker, for det er likesom blitt en regel at når man er ferdig med politikken kommer erindringene. Enhver politiker med respekt for seg selv må nærmest før eller seinere oppsummere sin offentlige tid mellom to bokpermer. På godt og ondt. For det er ikke alltid like vellykket, og vi må være ærlige nok til å si at det ikke fenger interessen like mye. Dette er anerledes. For hun har utvilsomt vært en politiker som fanger interessen nettopp for den måten hun sto i fokus for norsk politikk på 90-tallet. I tillegg får vi også en varm og nær beretning fra et menneske og mor. Det er kanskje denne egenskapen som gjorde at hun ved siden av Gro Harlem Brundtland ble den politiker som preget oss mest i årtusenets siste desennium. Hun er et begrep og jeg merker når jeg leser henne at vi likesom ikke er helt ferdig med henne ennå. Hun ble et begrep for anerledes-Norge. Hun maktet det helt unike å stille seg i spissen for en bred folkebevegelse som sto for noe helt særegent og spesielt. Hun maktet å fange opp tiden på en langt annen måte enn noen annen politiker i Norge. EU-kampen er helt sentral i hennes politiske løpebane. I sin korte periode greide hun å forandre det politiske landskapet. Fokusen gikk fra maktmennesker og maktpolitikk til grasrotplanet. For mange var hun en rød klut og det var sikkert vanskelig for folk som tenkte politikk ut fra de tradisjonelle båser at hun var Bondeparti- politiker med en sterkt konservativ bakgrunn fra abortkampen. Av og til kunne en ikke uten grunn ta henne for en ml'er fra Grünerløkka, både i språk og innhold. Vi følger hennes vei, særlig gjennom et tiår i offentlig fokus. Også gjennom hennes tid som kulturminister og stedfortrende statsminister. Oppturer og nedturer. Det fenger fordi det sier også noe om vår egen nære historie. Hun har den befriende egenskapen at hun ikke må tildele karakter til sine med- og motspillere. Det er vanskelig til og med å lese mellom linjene hva hun kan mene om de enkelte personene hun har møtt på sin vei. Men vi får likevel et bilde av en politiker og menneske som gjennom fast vilje og synlige visjoner - noen vil si stahet og blindhet - har preget oss og norsk politikk de siste ti årene. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
