| Hundehode starter i Tyskland under andre verdenskrig. Deretter føres vi til Bergen, via en rekke norske byer før vi til slutt ender opp i Danmark. Hele tiden følger vi fire generasjoner familien Eriksson fortalt av jeg-personen Asger – skipsingeniøren Askilds barnebarn.
For Askild er historiens røde tråd. Han har en forhistorie som smugler, er en svært ustabil arbeidstaker, drikker så det står etter mens han maler kubistiske malerier som ingen forstår seg på. Hans hardt prøvede kone Bjørk drømmer seg bort i hundretalls legeromaner og påstår hun har gravd ned en skatt på hustomta.
Vi møter også barna deres. Niels tilbringer de første årene av sitt liv i et skap under vasken. Han har usedvanlige store ører, og stapper dem fulle av søle og møkk i håp om at de skal krympe. Anne Katrine er tilbakestående og overvektig, og ble tidlig fratatt sin mors kjærlighet. Og Knut irriterer sin far så mye at han ender opp med en brukket nese.
Og deretter møter vi svigerdøtrene, deres foreldre, og ikke minst alle barnebarna.
Hundehode er voldsomt fengende. Jeg ble fullstendig oppslukt av de underlige og surrealistiske historiene som ble fortalt. Men enkelte ganger ble jeg litt forvirret av all hoppingen mellom personer og tidsepoker. Det var ikke alltid like lett å holde styr på hvem som er hvem i denne store familien. For denne romanen har et mylder av underlige personligheter.
Oppvekstskildringene er humoristiske og fortalt med mye varme. Morten Ramslands bok minner meg mye om George Hagens Familien Lament. Først og fremst fordi begge bøkene handler om mildt sagt uvanlige familier som flytter fra sted til sted. Alt i alt er Hundehode er svært morsom og underholdende kjærlighetshistorie og slektsroman
|
