|
 |
 |
 |
|
|||
Nationaltheatrets historie |
|||
|
Se også:Kulturspeilets kommentar 12.9.2000
|
Endelig er Nationalheatrets historie kommet. Et år etter selve 100-års jubileet og etter trusler om advokater og rettsaker foreligger i dag Nils Johan Ringdal 680 siders verk om Nationaltheatret. Det har kostet historikeren og forfatteren atskillig strev med å få alt stoffet på plass etter at han fikk oppdraget fra Ellen Horn og Nationaltheatrets styre. Men han har ikke gjort det lett for seg selv. I oktober 1998 gik han ut i pressen og forkynte at hans historieskriving skulle inneholde dyneløft og skandaler, her skulle ingen gå fri og han skulle 'bevise' at viktige beslutninger lot seg fatte etter kjødets lyst. Han visste ikke hva slags vepsebol han hadde stukket hånda inn i. For å sitere nåværende kulturminister Ellen Horn: 'Han har ikke gjort det lett for seg!' Nå foreligger boka - og vi undres: hva er det man har skreket så høyt om? Vi kan ikke se at noe av det materialet som er lagt fram - eller slik Nils Johan Ringdal velger å framstille det - inneholder noen sensasjoner eller skandalløse avsløringer. Selvfølgelig er nærheten i tid til levende personer - som denne artikkelforfatteren som er nevnt på et visst antall sider - et problem for enhver historiker. Vi skjønner godt at enkelte gjerne vil ha sitt ettermæle ved teateret formet slik de helst ønsker. Men Ringdal er ingen dommer, han er selv del i stridigheter og problemstillinger som ligger nære i dagen. Sånn sett må man ta hans 680 siders verk som det er: en samlet framstilling av Nationaltheatret gjennom hundre år på godt og vondt. Ingen pygmehistorikkOg dette er også bokas store styrke. Visst finner vi slurv og unøyaktigheter i hopetall - de er ikke vanskelige å finne. Kansk,je kan enkelte fintfølende akademikere rynke på nesa over slik lettvint omgang med detaljene. Slikt synes vi blir for bagateller å regne - så lenge vi ikke bedømmer dette for å være et autorisert offisielt verk om teateret (og hvem ville i så fall være i stand til å skrive det?) Men det er likefullt en historikers verk - slettes ikke noen pygmehistoriker som Stein Winge kaller ham - og dette gjennomsyrer framstillingen. Etter hva vi kan se er det et noenlunde gjennomarbeidet verk vi har foran oss. Det er en historiker som har formet og gått til verket med intervjuer, kildeinnhenting og gjennomgang av et uttall protokoller og skriv. Men altfor tydelig er det å merke at han lett lener seg til slarv, rykter og intrigesnakk. Her savner vi kildehenvisninger. Det hadde nok vært en styrke for boka om dette hadde vært ført opp. Da hadde vi også kanskje unngått noen av de halvdulgte hentydningene. Levende historieframstilingDerimot får vi så enormt mye annet. Det er en levende framstilling vi får og på ingen måte er det noen kjedelig historieframstilling. Den er svært godt formet og kan også leses som god underholdning. Hvor er det kompromitterende?Men hvor er det kompromitterende stoffet? Vi aner at det er tatt ut mye fra de første utkastene til det foreliggende produkt. Vi har en mer enn berettiget mistanke om at mange av de involverte aktørene i teaterets nyere historie har sørget for å mase såpass høyt og ofte at mye av stoffet er blitt pusset på, nedtonet eller simpelthen sløyfet. ''Men ikke sensurert'', sier Gyldendals Geir Mork ganske bestemt. Likevel kan vi ikke fri oss fra mistanken om at der stoffet av og til blir haltende og stoffet synes noe tynt har det vært tatt ut avsnitt som 'noen' kanskje ikke likte. Det flyter ikke like godt ikke hele veien. Det kan være snakk om flere hundre sider. Forfatteren selv sier 400. Det er kanskje her det gjemmer seg, alle de 'avsløringene' som forfatteren dumt nok bebudet for halvannet år siden, eller alle de påstandene som har fått Stein Winge til å reise bust. Mest fyldestgjørende de siste 30 årBoka er delt opp i bolker. Den siste, fra sent 60-tall fram til i dag, tar nesten halvparten av framstillinga. Fra før har vi Anton Rønnbergs to-binds verk om Nationaltheatret, selve den 'autoriserte' versjonen. Men der Rønneberg er nøyaktig og kanskje kjedelig, er Ringdal farverik og sprudlende. Han dekker ikke til ting, sier de rett ut og forteller oss hva slags konflikt det dreier seg om. Rønnebergs andre bind slutter på begynnelsen av 70-tallet, det ble utgitt i forbindelse med teaterets 75-års jubileum. Fordi det er åpenbart at Ringdal har lagt mere vekt på stoffet fra Brinchmann-perioden og fram til i dag, kan hans historie sees som en komplettering av Rønneberg. Men der stopper likheten. Metodene og skriveformen er vidt forskjellige. Rønneberg var selv knyttet til teateret, som teatersjef og dramaturg. Ringdal har ikke denne tilknytningen - og det er hans styrke. Han tør å si fra og ta standpunkt. Ringdal har delvis latt seg påvirke av Rønnebergs skrivestil og metodiske oppramsing av persontegningen i de enkelte oppsetningene. Offer for ryktesmedene?Men det er også åpenbart at Ringdal har lånt øre til atskillige av teaterets krokhviskere og intrigemakere. Det skjemmer fordi det er altfor tydelig at hans negative syn på Stein Winge farver framstillingen mer enn nødvendig. Ringdal mener at Brinchmann var roten til alt ondt i norsk teaterverden, i hvert fall den evigvarende økonomiske krisen og krisemaksimeringen. Han setter Maurstad opp på pidestallen - men har han ikke alltid vært der? Vi er ikke for hverken rehabilitering eller persondyrking, og vi er sterkt uenige med Ringdal i hans bedømming av Brinchmann (se Kulturspeilets artikler om Brinchmann og Hauge). Det svekker framstillingen at han som historiker tydeligvis mer låner øre til hva som sies i krokene enn legger et helhetlig samfunnssyn til grunn. Men dette er synspunkter og Ringdals personlige syn rokker likevel ikke ved helheten i dette verket. Det skjemmer det heller ikke i alvorlig grad, for ærlig talt, hvordan kan man gjennomgå Nationaltheatrets nyere historie uten å la egne meninger skinne gjennom? Teateret og samfunnetTeaterets forhold til utenverden har alltid vært komplissert. Er man inne i teateret er det lett å stenge seg ute fra alt det store og uforståelige 'der ute'. Det virker som om denne familiefølelsen har smittet over på Ringdal. Det er et savn ved boka at han ikke har viet denne siden ved teateret noen bredere plass, og belyst dets forhold til samfunnet. Det må vel ha vært noen aviser som må ha ment noe om teateret i alle disse årene? Hvor sto våre politikere i forhold til alle stridighetene? Forresten er den artige historien om hvordan Carl I. Hagen talte teaterets sak på Stortinget tatt med. En del merkverdigheter opplever vi. Som da Ringdal etter den vellykkete oppsetningen av Alle mine sønner hevder at denne forestillingen utløste en fase med tung, halvklassisk, amerikansk dramatikk: 'alle i ensemblet ville ha triste fedre og tung fyll'. Riktignok kom det mye amerikansk samtidsdramatikk opp under troikaens tid men det var først sesonger etter. Det er ting som er skjemmende ved boka, slurv og unøyaktigheter forekommer og et par viktige bedømminger holder etter vår mening ikke mål. Men som helhet er dette en framstilling som Ringdal kan være godt fornøyd med. Og teateret har endelig fått sin historie ført fram til dags dato. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
