|
 |
 |
 |
|
|||
Teaterdiskusjon: brannfakkel |
|||
|
Se også:
|
Dagbladets teaterkritiker Hans Rossiné har skrevet en kort bok om teater. Det lille skriftet har vakt oppsikt - ikke fordi forfatteren lar øse av sine opplevelser på reiser verden rundt med å se store teateroppsetninger og møte interessante personligheter, ei heller fordi han leverer et brennende forsvar for teateroppplevelsen - men fordi han kaster ut et en brennbar fakkel i dagens teaterdiskusjon: si opp alle de fast ansatte skuespillerne og start fra nytt! Derfor har denne boka fått uvanlig stort oppslag. Debatten er i gang, innleggene strømmer til avisene, det debatteres friskt på TV og Skuespillerforbundet går i skyttergraven. Vi henviser til egne oppslag om denne diskusjonen, men bare nøyer oss med å fastslå at vi tar ikke disse påstandene altfor bokstavelige. Vi tror de er kastet fram for å reise en debatt, ikke for å være kategorisk og for å bygge barrikader. For alle vet at slikt er umulig i et noenlunde sivilisert land hvor folk tross alt har et minstemål av rettigheter som arbeidstakere og samfunnsmedlemmer. Dessuten felte denne tanken Toralv Maurstad som teatersjef og førte også indirekte til giganten Jens Chr. Hauges fall som styreformann ved Nationaltheatret, som kanskje noe av det eneste store nederlaget i hans store og mektige karriere. Boka til Rossiné derimot gir oss langt mer enn å kaste ut denne brannfakkelen. Han er opptatt av en langt annen sak: hva skjer med norsk teater når Frp. har fått politisk makt? Her går Rossiné grundig til verks. Det kan være at hans tanke om å gi alle skuespillere sparken hører inn her. Norsk teater må fornye seg før Carl I. Hagen får politisk makt og Nationaltheatret blir bingolokale, slik Jan. P. Simonsen ønsker det. En viktig tanke han tar opp er klosterløftet, det at skuespillere som er engasjert ved et teater lover å holde seg der og ikke misbruke sin tid ved alskens andre oppdrag som reklame, såpeopera og annet. Et slikt system er innført ved Schaubühne i Berlin. Fordelen ved det er at skuespillere konsentrerer seg om sin hovedoppgave og ikke forstyrres av muligheten til lett-tjente penger. Det skaper konsentrasjon om det man holder på med, og derved bedre forestillinger. Taperen er skuespilleren som økonomisk må se langt etter ekstra inntekter i hundretuseners-klassen. Til slutt tar Rossiné opp sin rolle som kritiker og avliver endel av de mytene som eksisterer, særlig blant skuespillere. Han kommer også kort inn på kritikerens rolle. Den korte boka er holdt i en flanerende, opplevelsesrik stil. Den er lettskrevet og svært enkel å komme gjennom. Som forsvar for teateret har den sin misjon, og vi ser fram til den diskusjonen som kommer i kjølvannet av denne utgivelsen. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
