|
 |
 |
 |
|
|||
Dødens konsulent |
|||
|
|
Årets spenningsbok er den tiende boka til Arild Rypdal. Men han forlater ikke typegalleriet sitt. Personene - heltene - er de samme, de stramme, korrekte og ikke minst hvite engelske agentene som ordner opp i det meste uten hjelp av en Margaret Thatcher som forfatteren tydelig la oss forstå at han savner. Årets bok har formelt forlatt den kalde krigs svart-hvitt typetegning. Nå er det russisk mafia og kokain-kartell i Colombia som er de store skurkene. For ordens skyld er det flere fraksjoner med nærmest krigførende skurker i Russland, og den ene skal ha forbindelse med avtrådte Jeltsin. Men her blir virkemidlene for store og grove. Vi stiller spørsmål om det er sannsynlig at et kompani spetznas-soldater nedkjemper et annet midt på Rivieraen og etterlater seg titalls lik uten at det blir oppstuss av det. Rypdal skriver godt og spennende. Det er handling og driv over fortellingen hans. Spenningen er det viktigste. Sannsynligheten og troverdigheten kommer i annen rekke. Det godtar vi så gjerne. Derimot er det verre med hans nærmest 'gammel-manns'-sex-skildringer'. At man gjerne har sine drømmer og forhåpninger opp gjennom årene er bare søtt, men dette blir for patetisk. De fleste agentene i fortellingen har likesom norske sosialdemokrater på helgeseminar sine 'faste' som de er utro med. Det er spenningsbøker på internasjonalt plan Rypdal skriver. Og da er det ikke så nøye med persontegningen. De fleste 'hvite' heltene er ganske like, og er man ikke ekstrem god til å huske navn, flyter den ene over i den andre underveis i handlingen. Men spenningen er der - og vi fascineres nok en gang. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
