 |
|
|||
| Det vi helst ikke vil vite noe om | |||
 |
Nordmenn må omtrent være verdensmestere i selvhevdelse og fornekting av det ubehagelige. Her er en bok som minner oss om noe svært ubehagelig, om det vi helst ikke snakker om, eller ikke vil høre noe om. Krigen i Norge skal utelukkende framstilles som gutta på skauen med nikkers og beksømstøvler, Max Manus og binders i jakkekraven. Vi vil hest hoppe bukk over det ubehagelige faktum at flere tusen norske ungdom slåss på østfronten for nazistenes sak. Vi vil også helst se bort i fra at Max Manus stilte opp for å slåss sammen med mange av disse i Finland og at Hjemmefronten i 1942 røft kalkulerte, med at innpå femti prosent av det norske folk ville velge nazistenes side hvis det ble en åpen konflikt i Norge. Vi vil helst også glemme alle dem som arbeidet for og tjente store penger på nazistene under okkupasjonen. Mange av dem kunne tjene en stor formue på dette. Norges største avis stilte seg til rådighet for okkupantene. Slik kunne vi fortsette. Det er mye ubehagelig knyttet til disse fem årene. Og det er mye vi helst ikke vil vite noe om. Denne boka kaster lys over alle de tusener norske ungguttene som vervet seg for fienden. Selvsagt er det forståelig at man kan føle noe ved de som tok opp våpen på en okkupants side. Men vi trenger likevel å bli minnet om det. Bare av den grunn at det er noe som har skjedd og at det ikke for all evighet går an å stikke under en stol. Av denne grunn synes jeg det er prisverdig at vi får bøker som dette og at det i dag går an å snakke åpent om slike betente ting. Vegard Sæther bygger på intervjuer og brev av tidligere norske frontkjempere. Han går på ingen måte til noe felttog for å forsvare de som havnet på den gale siden. Men han gir et bilde av hva som foregikk og hvilke motiver de hadde for å verve seg. For mange betø det mye å 'kjempe mot kommunismen'. Andre var sterkt påvirket av familie og vennekretser. For andre igjen lå det rett og slett eventyrlyst under. Vegard Sæther treffer en innertier med sin tittel En av oss og ved allerede i forordet å trekke sterke sammenlikninger med forholdene i dag. Med filmen Armadillo viser han til at begunnelsene til de som kjemper i Afganistan er svært identiske med det som mange frontkjempere har oppgitt, nemlig at det var eventyrlyst som lokket og at kameratskapet var en sterk faktor som faktisk gjorde at de ville tilbake. Bare av denne ene grunn synes jeg at en bok som dette bør leses av mange. Boka bygger på det arbeidet forfatteren gjør for sin doktortavhandling om samme tema. Dette kan være en svakhet for jeg synes den av og til blir vel akademisk, særlig i den siste delen. Men det viktigste med denne boka er uansett at det kastes lys over noe som vi ikke vil vite noe om og at det trekkes sterke paraleller inn i vår egen tid. Derfor: Les den! |
||
|
Kjell Moe |
|||
