|
 |
 |
 |
|
|||
Frikjennende om Gardermoen |
|||
|
Se også:Kulturspeilets omtale av
|
Spekulasjonene var ikke rent små før lanseringen av den nye boka til Finn Sjue og Ronald Bye om Gardermoen: ville de komme med hittil ukjente opplysninger om beslutningen bak ny storflyplass, for eksempel de hemmelige tjenestenes innvirkning på vårt politiske liv i antatt reneste CIA-stil, om konspirasjoner og ting som det ikke skal snakkes om, om maktmisbruk og politiske mord? Ville vi rystes av et norsk Watergate? Det har lenge ligget i kortene at hele Gardermoen-saken er en skandale og at det er mye uoppklart i den. Bare hva som har skjedd i tiden etter at hovedflyplassen åpnet, flytoget ikke minst, burde være gjenstand for nøye undersøkelser og saumfaringer: hvordan kunne det være mulig å legge en hovedflyplass til et slikt sted? Det har vært mer enn antydet at her har vi hatt manipulasjon og maktmisbruk og at ledende krefter i og rundt Arbeiderpartiet gikk langt utover moralens, etikkens og demokratiets grenser da beslutningen ble presset gjennom. Det har vært ymtet om at hemmelige tjenester og 'edderkopp' Engen har vært inne i bildet, og det vil kanskje for alltid bli hengende et ubehagelig spørsmål ved det 'beleilige' dødsfallet til Jan Wiborg i København. Multinasjonale krefter?Lengst i disse spekulasjonen har TV-journalist Ebbe Ording gått. Han sammenholder flere av disse 'tilfeldighetene' og antyder ganske klart at det var mektige multinasjonale konserner ute og gikk, i Norge i første rekke Telenor. Utviklingen mot Gardermoen ble styrt gjennom manipulasjoner, list og press hvor man utnyttet sin makt og de muligheter man hadde til kanskje langt utover den ytterste grense. Hysj-hysj krefter?Ronald Bye og Finn Sjue har gjort sensasjonelle avsløringer sammen før. Deres område har vært hysj-hysj og samrøret mellom Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenester, en virksomhet Ronald Bye selv var aktiv i da han var generalsekretær for Arbeiderpartiet på 70-tallet. Disse avsløringene vakte stor og skandalløs oppsikt da de kom. Det lå derfor i kortene at her ville vi få en videreføring av det mange innerst inne hadde trodd: tilhengerne av Gardermoen skydde ingen midler, her ble demokratiet brutalt satt til side og aktive medvirkere i denne prosessen var nettopp den skampletten intet vestlig demokrati egentlig vil vedkjenne seg: de hemmelige tjenestene. Hvilken rolle spilte de i påvirkningen av politiske beslutninger? Hvilken rolle hadde den etterhvert så beryktede møbelhandler Arvid Engen i dette? Avkrefter og frikjennerMen der den kritiske journalisten Ording stiller spørsmål og roter opp i de ubehagelige tingene, opplever jeg at Ronald Bye/Finn Sjue tåkelegger og forsvarer. De starter sin omfattende bok med å si at noen grand plan var det ikke. Sans for konspirasjoner har de riktignok, men de ser det ikke her. Storkapitalen, hverken nasjonalt eller internasjonalt, var ikke inne i bildet. Videre farer de med harelabb over noe av det som Ording ser som et stort poeng: manipuleringen og de tricksene rundt værundersøkelsene som førte til at vedtaket om Hurum ble opphevet til fordel for Gardermoen. Hvorfor skulle så ellers drevne folk som Sjue/Bye hoppe bukk så lett over dette? Et beleilig dødsfallDe gir riktignok Wiborg og hva som skjedde i København et kapitel, men ikke mer. De går temmelig langt i å antyde at dette kunne være et beleilig dødsfall. For hva kunne ha skjedd hvis hans målinger ble fulgt opp? Det ville ha endt med en politisk skandale som ville ha trukket mange med seg. Uansett står deres konklusjon like fast som andre som har uttalt seg om dette: Wiborg ble knekket fordi han involverte seg med noe han ikke skulle tatt fingrene i. Han fikk ikke lenger arbeid, og ble psykisk knekt. Årsaken var at han undersøkte grunnlaget for målingene som felte Hurum. Selvmord eller ikke, den dypere årsaken er ganske bestemt. Forfatterne undersøker ikke det helt merkelige - som Ording gjør et poeng ut av - at han ble lurt ned til København for å se sin sønn som han ikke hadde møtt på flere år. Men sønnen var i Frankrike og helt uvitende om dette møtet. Hvem lokket Wiborg ned? Fornærmet?Det virker som om Bye/Sjue rett og slett er fornærmet på Ording for at han var ute før dem med sin bok. I stedet har de levert oss en god dokumentarisk bok som går gjennom Gardermoen-saken punkt for punkt. Styrken ved boka er de 25 intervjuene av alle gjenlevende aktører, med Oddvar Nordli, Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch i spissen. Alle spekulasjoner rundt Gardermoen avdramatiseres og vi får en kjølig og edruelig saksgjennomgang. Mye av det som framstår er en honnør til Arbeiderpartiet for å vist stor kløkt og kyndighet i veien fram mot den endelige beslutning: i politikk dreier det seg ikke om å ha rett men å få rett. De behersker det politiske maktspillet bedre enn noen annen. Men det var likesom ikke dette vi forventet av Ronald Bye/Finn Sjue. På en måte har de gått vekk fra rollen som kritiske journalister og heller blitt forskere og akademikere. Det er mye mulig at de har rett: det var ingen internasjonal konspirasjon, den deprimerte ingeniøren døde av et uhell og Gardermoen var kanskje det beste valget. For hvis det ikke er så, har Norge fått sitt Watergate. Få voksne politikere i Norge i dag kan gå fri og hele vår nyere historie må skrives om. Helter og ikoner vil falle som erter og hele vårt politiske system vil blottstille seg. Det vil bli langt langt verre enn dopingskandaler i Finland og ha langt langt større konsekvenser. Ikke bare for Norge men for det demokratiske vestlige systemet som sådan. Kritisk journalistikkBurde vi kanskje derfor være fornøyd med at kritiske journalister og skribenter som Ronald Bye/Finn Sjue langt på vei frikjenner norske politikere og det norske politiske systemet? Kanskje ja. Vi ville ikke tålt noe annet. Men vi burde ikke være tilfredse. Gardermoen-saken inneholder så mye sprengstoff at før vi går til bunns i den, vil ikke det norske politiske systemet og for den saks skyld demokratiet, fungere videre som før. Mer vil komme av undersøkelser og informasjon. Vi opplever bare såvidt starten. Vi kan ikke leve videre med antydningene, tilfeldighetene og teoriene om at noe uhumskt har funnet sted. Stoler på vårt politiske system?Av det jeg kan se har Ronald Bye/Finn Sjue valgt i altfor stor grad å stole på vårt politiske system. De har i liten grad stilt spørsmål ved saksbehandlingen har vært korrekt. I stedet konkluderer de med at dette er 'distriktspolitikk', på godt og vondt. Det indre Østlandet i 'oljeskyggen' trakk de beste kortene og hadde mest utholdenhet i den lange kampen om ny hovedflyplass. Aktører som Kjell Opseth og Kjell Borgen ble de sentrale. Jeg var en av dem som stusset da jeg leste selvbiografien til Gro Harlem Brundtland. Hvorfor den uhemmete begeistringen og stemningen i Arbeiderpartiet som nærmest ble beskrevet som reneste frigjøringsdagen når endelig Gardermoen var banket gjennom? Hvorfor de sterke følelsene og engasjementet i en slik enkel sak? Bare dette faktum alene vekker mistanken om at her 'er det noe'. Denne mistanken vil alltid være der før denne saken undersøkes grundig en gang for alle. Riksrettssaker mot tidligere statsråder hjelper lite. Kanskje vil det medføre endel skadeskutte politikere og kanskje vil noen avgåtte måtte tåle et ettermæle som ikke blir enkelt å svelge, kanskje vil det gå langt verre. Og det er man kanskje på vei til i og med at Smith-kommisjonen nå foreslår riksrett mot tidligere statsråd Lars Gunner Lie i Syse-regjeringen for å ha holdt unna viktige opplysninger for Stortinget. Selv om Ronald Bye og Finn Sjue langt på vei frikjenner vårt politiske system og avdramatiserer det mulig kommende Gardermoen-syndromet, har de likevel levert en dokumentsamling som ikke er til å komme forbi. Men vi skulle ha ønsket litt mer saft i den kritiske journalistikken, ikke at den var kritisk til den kritiske journalistikken. Har de ikke lenger, unnskyld, baller? |
||
|
Kjell Moe
|
|||
