|
Det er merkelig, i dag 45 år etter hans død er det ikke så mange
lenger som fester seg ved navnet Gunnar Larsen. Han er likesom bare forvsunnet ut av vår kulturhistorie. Men
si 'Dagbla' til folk, og da er man straks på med.
Gunnar Larsen var den som skapte det vi forstår med begrepet 'Dagbla'. Den
moderne nyhetsavisen, men også kulturavisen, debattavisen, synonymet
for den frittenkende og radikale pressen.
Javel, det er ikke Dagbladet i dag, sier de fleste, en avis som
mange rundt oss kaster forakterlig fra seg, med beklagelse over
løssalgssensasjonene, horeannonsene og mangelen på kulturstoff.
Gunnar Larsen var med å forme Dagbladet fra å være en sped avis i hovedstaden
for den minkende sekten av Vinstre-folk, til å bli et talerør for den frie ytring som sto lang over
partigrensene. Det hadde en klar front mot konservatisme - som
det særlig fant i Aftenposten og den tids Morgenbladet - men også
mot dogmatisme. En mann som Haakon Lie tenkte - og uttrykte ofte nok - sitt om Dagbladets 'undergravende'
femtekolonnevirksomhet på 50-tallet.
Fra første stund tiltrakk denne avisen de fremste personer i vårt
åndsliv , folk som Johan Borgen og Arne Skouen tilhørte gruppen av fremragende journalister som var med på å
forme Dagbladet med Gunnar Larsen som nyhetsredaktør, senere sjefsredaktør.
Gunnar Larsen var også en av det forrige århundrets mest fremragende norske
forfattere selv om bare har fem romaner bak seg. Langt større
er antallet på oversettelser, petit'er og artikler. For han var
dikterlivet og journalistarbeidet tett forbundet, det gikk opp
i hverandre slik vi ser av flere av hans petit'er som senere gikk
inn i hans romaner.
Jeg leser denne biografien først og fremst som en skildring av
en tidsalder fra slutten av 1920-årene fram til slutten av femti-årene.
Sånn sett er det en fascinerende beskrivelse av den åndskampen
som fant sted, så nær i tid og med klare referanser til våre egne
forhold. Mindre trenger vi inn på personen Gunnar Larsen, hvem han var, hva som drev ham og rørte seg opp i hodet hans.
Underveis fanger biografen opp historier og myter som er spunnet
om ham og det 'frie' journalistlivet, mest av lauget selv som
gjerne liker å bli oppfattet i det romantiske hjørnet og i det
våte element. Her er det sikkert et vell av flere historier å
hente, og dermed også en bakgrunn som kan si noe vettugt om temaet,
hvordan kunstnere plages og pines mellom den rasjonelle og kreative
verden. Her er Gunnar Larsens livsstil et svært godt eksempel, drevet mot en tidlig død av
nerver, angst, altfor mye i glasset og til sist snikende kreft.
Det har sammenheng med at denne boka i utgangspunkt er en eksamensoppgave.
Dette preger og svekker framstillingen i og med at vi savner forfatterens
totale muligheter til å tenke og vurdere fritt. Det blir til tider
for bundet og saklig.
Men til universitetsoppgave å være er dette fascinerende underholdende
skrevet. Til tider langt over det en kan forlange, det akademiske
tørrpratet er holdt på mils avstand side etter side. Den friske
stilen og uttrykkene er med på å farge denne boka til de grader
at den blir fengslende.
Mye av boka har forfatteren dreiet rundt aksen Johan Borgen/Gunnar Larsen. Nære venner, kolleger - men likevel med et element i seg som
er karakterisert som fiendeskap, i beste fall rivalisering.
Som forfatter var Gunnar Larsen kanskje den her hjemme som kom nærmest Hemingway, eller så opp
til ham som et litterært forbilde. Denne biografien kommer atskillig
lenger innpå ham som dikter enn som redaktør. En undres under
lesingen på hvordan denne mannen med slik trang til opplevelse,
reiser og å møte nye mennesker samtidig fikk tid til å være Dagbladet-redaktør! |
