|
 |
 |
 |
|
|||
Store jenter gråter ikke |
|||
|
De uforglemmelige syttiåra, en tid for håp, frihet, likhet og søsterskap. Vi blir tatt med tilbake til en tid vi selv har opplevd. Beskrivelsen av det feministiske miljøet bare bekrefter hvorfor jeg aldri ble en del av dette. Vi får del i endel kvinners "frigjøring" fra mannen og det samfunnet mannen har bygd opp. De starter et forlag som bare gir ut kvinneliteratur og som drives av kvinner. Vi blir tatt med inn i forlagetsdrift og samtidig følger vi de enkelte kvinners utvikling, om penger, makt, smerte og ikke minst menn. Det er fire helt forskjellige kvinner som vi følger gjennom denne perioden. Utgangspunket og motivene er så forskjellige for den enkelte at det er nødt til å bli problemer. Privatliv og jobb blir behørlig blandet sammen og konfliktene blir ofte veldig personlige. Det er mye av tragedier og humor i boka. Vi faller lett tilbake i sin egen verden og hvordan en sjøl opplevde denne tiden. Og har vi kommet lengre? Kvinner sitter i langt flere ledende stillinger i dag og har muligheten til å påvirke på en annen måte men er dette noe garanti for at penger og makt ikke er like domminerende i dag? Har vi ikke bare fått flere menn i skjørt? Misforstå meg rett, det har vært en bra utvikling og kvinner har fortsatt for lite å si. Men har for eksempel kvotering av kvinner bare hatt et positivt utslag? |
||
|
Sylvi Arnesen
|
|||
