|
|||
| Lavmælt og sterk historie | |||
 |
Alle husker vel historien om de seks jentene som forsvant i Belgia. Bare to av dem kom til rette i live. En av dem, Sabine Dardenne, hadde da sittet i fangenskap i 80 dager. Over hele Europa ble jentenes overgrepsmann, Marc Dutroux, kjent som «Uhyret fra Belgia». I fjor kom rettsaken mot Marc Dutroux opp og han ble dømt til livstid. I mellomtiden hadde han prøvd å legge skylden på alle andre og diktet opp sjefer han handlet på ordre fra. Han ble ikke trodd, og ble altså dømt sammen med sine to medskyldige, den ene av disse hans kone. Jeg velger å leve er tittelen på fortellingen til Sabine Dardenne, og for en passende overskrift på beretningen til en jente som har valgt nettopp livet gang på gang. Første gang er et par dager etter hun ble bortført, Marc Dutroux er i ferd med å bygge opp en historie som skal holde den tolv år gamle Sabine Dardenne fanget i åtti dager. Sabine Dardenne husker følgende situasjon: Fellen smekket igjen over meg, manipulasjonen fortsatte uten at jeg skjønte det. Mannen sa at foreldrene mine hadde nektet å betale løsepengene, selv politikammeret hadde nektet det – på grunn av at faren min hadde vært politi tidligere? Jeg var derfor i livsfare, for «sjefen» hadde bestemt seg for å drepe meg. Så uhyret med det fettede håret hadde tatt på seg rollen som redningsmann. «Jeg tok deg på sjefens ordre, men ettersom foreldrene dine ikke vil betale, kan du ikke bli her. Vil du leve eller dø?» Jeg er ikke sikker på hvordan ordene falt, men de ble i allefall sagt slik at jeg liksom skulle ha et valg: leve eller dø. Jeg valgte selvfølgelig å leve. Siden, når hun har sluppet fri velger hun livet fremfor frykten, hun vil heller leve enn å fordype seg i minnene fra det hun ble utsatt for. Sabine Dardenne har fortalt sin historie til Marie-Thérèse Cuny, på den måten har teksten fått en muntlig form. Stemmen veksler mellom den til den tolv år gamle Sabine Dardenne og stemmen til den unge, voksne damen hun er i dag. I tillegg kommer utdrag fra brevene hun skrev i fangenskap. Hun skrev til sin mor om hva hun opplevde og Marc Dutroux latet som han overleverte brevene. Etterpå ble brevene funnet i huset... Brevene beskrev overgrepene Sabine Dardenne ble utsatt for, men disse detaljene er tatt ut. Hun beskriver aldri det som hendte i ”smerterommet”, og det er heller ikke nødvendig. Det er med på å hindre at teksten blir et realitypreget peepshow. Sabine Dardenne skriver ikke denne teksten for å lesse sin egen smerte over på leseren, men for å gjøre seg ferdig med saken. Etter dette vil hun ikke svare på flere spørsmål, hun har sagt det hun vil si. Det andre motivet hun har for å fortelle sin historie er at aldri et monster som Marc Dutroux skal slippe ut tidlig fra en fengselsdom for ”god” oppførsel noen gang igjen. Når jeg blar gjennom boken for å finne ut hva jeg vil si her er det mange partier jeg har lyst å gjengi, jeg kunne nesten ha skrevet av hele boka. Den vitner om et formidabelt overlevelsesinstinkt, både mens hun var fanget og etterpå. Det er spesielt én lærdom som skinner gjennom og det er hvordan man kan ta kontroll over tankene sine, og dermed situasjonen selv når man er fullstendig i en annen persons makt. Jeg kan anbefale boken på det varmeste og jeg håper det aldri er et forlag som lar Marc Dutroux fortelle sin side av historien. |
||
| Hege Knutsen hegekn@yahoo.no |
|||
