 |
|
|
|||
| Otter med Abba | |||
|
Det første som slår en er hvor ydmykt dette er gjort. Her er ingen fanfarer, store orkesterarrengementer eller overlesset lyd a la Phil Spector. Den svenske mezzosopranen smyger seg innpå deg med lav røst, behersket i en atmosfære av noe som nærmest er cabaret. Kompet er også tilsvarende, det er salongens instrumenter, noen få strykere og strengeinstrumenter, et klaver hist og her, det er det hele.
Forsøkene på å lage cross-over musikk har ikke vært helt få de siste årene. Mange har sett mulighetene som byr seg og vil bruke sine verdenskjente navn ved å framføre mer populærvennlig musikk. Og like sikkert som om forsøkene er mange, har resultatet stort sett vært ensbetydende dårlig. Slike forsøk har stort sett vært fiasko fra ende til annen. Anne Sofie von Otters Abba-sanger er derimot noe helt annet. Først og fremst fordi hun våger å være seg selv. Hun tilpasser sangene sitt eget uttrykk, treffer en lavmælt tone - og så er det gjort. Selvfølgelig er dette langt fra hennse store triumfer med Mahler og Händel, men det kunne vi heller ikke forvente. I stedet framtrer en noe nærmest cabaret-artist som trives med det hun gjør. Sangene er kjent i helt andre versjoner og vi må forsøke å holde det unna. For her må vi ta imot sangene slik de blir framført. Og det treffer. Selv hadde vi stor utbytte av å høre Money, money, money - ikke oppgitt på coveret - på denne måten. |
||
| Kjell Moe | |||
