 |
 |
 |
 |
|
|||
At de tør! |
|||
|
Innspillinger med Vertavo-kvartetten omtalt i Kulturspeilet:
|
At de tør! Når man går løs på Bela Bartok seks strykekvartetter og utgir de samlet, er det ingen dagligdags foreteelse. Det er heller ingen CD-utgivelse i vanlig forstand. Et ensemble kan gjerne gi ut utmerkete CD'er. Ja, helt framstående for den saks skyld. Men når man gir seg løs på Bartoks samlete, er det ikke noe vanlig skritt man tar. Bartoks seks strykekvartetter er et halvt århundre med musikk. De spenner fra begynnelsen til midten av forrige århundre og er i tonespråk, uttrykk og dynamikk svært ulike. Først og fremst er det Bartoks sjel som gjenspeiles, hans bisarre og abrupte rytmer, klanger og dissonanser som ikke er hverdagskost for det tonale øret, i hvert fall i de fire siste kvartettene. Og også introduksjonen av nye element i musikken, at det ikke bare er de kromatiske tonene som skaper uttrykket. Først og fremst stiller disse kvartettene krav til uttrykk. Man må ha en helhet for øyet og være i stand til å legge en god del av seg selv i disse kvartettene. Det er ikke hverdagskost å framføre dem. Det er heller ikke ethvert ensemble gitt å gå løs på dette stoffet. Det finnes ikke mange innspillinger av disse kvartettene i hyllene. Så vidt vi kan erfare er det første gangen at et nordisk ensemble har våget dette. Vi har for egen del til nå nøyet oss med Emerson-kvartettens mer enn ti år gamle innspilling. Nå melder fire norske jenter seg på og plasserer seg i et internasjonalt selskap på en oppsiktsvekkende måte. Brekker de nakken, går de på trynet? Er oppgaven for vanskelig? Slettes ikke. De gjennomfører løpet så det står til gull. Litt av forklaringen får vi da de opplyser at de har holdt på med disse kvartettene i 17 år! Det betyr: faktisk hele kvartettens leveperiode. Bartok begynner sine første kvartetter relativt moderat (til han å være). Tydelig påvirket av senromantisk språk i den første kvartetten , tar det etterhvert helt av. Klanger og rytmer som går langt utover tradisjonelle former. Fortvilelse og desperasjon står å lese mange steder. Det er stille hvisking og stor følsomhet mot voldsomme og bisarre utrykk, klanger som nesten sprenger vår oppfatning av hva som er mulig. Vel og greitt at dette er vanskelig musikk, nesten uovervinnelig, teknisk sett.´Men den er langt vanskeligere å tolke, få inn det rette uttrykket, balansere Bartoks klang- og dynamikkverden slik at det blir en helhet. For i de siste kvartettene går Bartok langt utover det som er vanlig i vår oppfatning av tonebildet. Her er det ikke skrevet musikk i vanlig forstand. Det like mye klangene og dynamikken som skal gi musikken det rette uttrykket. Det betyr at det stilles også svært store krav til dem som skal lytte til denne musikken. Man må ikke gå til disse kvartettene og forvente melodiøs Boccherini. De spiller kvartettene i samme rekkefølge som Emerson-kvartetten på sin utgivelse, dvs. nr. 1, 3, 5 osv. Da får man også anledning til å følge Bartok som komponist gjennom desenniene. Han starter med sin søkende første strykekvartett som minner om de verkene han skrev på begynnelsen av 1900-tallet, den første fiolinkonserten, To legender m.fl. Senere blir det nesten vilt. Han utvider sitt musikkspråk. Rytme, klangfarve og dynamiske elementer går inn i helhetsbildet. Slike elementer er lettere å få til med slagverk og piano, en sammensetning Bartok også har gjort bruk av. Med et finstemt strykeinstrument blir dette langt vanskeligere. Her står Vertavo-kvartetten med glans. Det er lett å høre at dette er et ensemble som har spilt sammen lenge og kan stole på og lene seg på hverandre. Samspillet er noe av styrken i denne kompliserte musikken. Det er bare å bøye seg i støvet for de fire unge jentene i Vertavo-kvartetten. De står løpet og har levert oss en CD-innspilling som vil stå som en merkepel for norsk musikkproduksjon i det hele. Ja, mer enn det. Internasjonalt vil denne CD'en rage høyt. Bartok-utgivelsen setter på en måte kvartetten ved et historisk veiskille. Vi kan med rette snakke om tiden før og etter Bartok. En stor CD-utgivelse. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
