 |
 |
 |
 |
|
|||
Beethoven i nordisk tapning |
|||
|
Se også Kulturspeilets omtale av Se også Kulturspeilts omtale av
|
Dette er en fjerde utgaven i denne serien som er oppsiktsvekkende på mer enn én måte. Her gjør nemlig et kammerorkester på knappe 40 medlemmer Beethoven så det gyver etter og setter giganter som de største symfoniorkestrene med tre ganger så mange ressurser til rådighet i skyggen som de rene statister. Men innspillingene sier også noe mer: det er først og fremst svenske musikere. Men det er en dansk dirigent og utgivelsen skjer på et norsk platemerke. Vi bare spør: hvor har finnene gjemt seg? Hvorfor er ikke konsertmesteren fra Island? For det er en bemerkelsesverdig innspilling - som også de tre øvrige i denne serien. De spiller med en tetthet og innlevelse som bare et ensemble får til. Det Örebro-hjemmehørende kammerorkesteret tar her for seg Beethovens mest rytmiske verk - Wagner mente at denne symfonien dreide seg utelukkende om dans - på en måte som må sette alle fordommer om det nordiske kjølige flegma langt til side. Du merker det allerede i førstesatsen, hvordan hornene vrenger seg i fullstendig 'galskap'. Visst har vi hørt denne symfonien i slik fengende tilstand før - og her må nok fremdeles Oslo-filharmonien med en usedvanlig velopplagt Mariss Jansons en lørdags formiddag i januar i år i Universitets Aúla ta kaka - men dette står så avgjort ikke noe vesentlig tilbake! Vi må også si noe om Thomas Dausgaard: den danske dirigenten har her for alvor fått slått fast at han er ingen 'hvem-som-helst' av nordiske dirigenter i dag - og det sier mye, de finske toppnavnene tatt i betraktning. Han gir Beethoven en utforming langt fra det akademiske og konvensjonelle - og dette liker vi! I annensatsen tar han oss med på en forførende liten lek, langt fra den måten esteten Olle Adolphson oppfattet den på i sin tid da han satte om musikken til klassisk visesang. Den syvende symfonien er et funn med et kammerensemble. Men noe langt annet er det med scenemusikken til Egmont. Mens det snatrer og smeller i symfonien, er dette mellomaktmusik som stort sett ikke har annen hensikt enn å fylle opp for et drama av Goethe. Beethoven formet ouverturen slik at den kunne oppfattes majestetisk og dermed tålte godt en oppføringsform med 110 musikere. Her kompenseres det med letthet og raskhet - og vi vet ikke helt riktig. Egmont-musikken er tross alt forskjellig fra den rymtiske syvende symfonien. Sopranen Henriette Bonde-Hansen gjør det en kan forvente av henne i de to korte sangene i stykket. Denne CD'en er Beethovens syvende ene og alene. Prakfullt, flott og med en god porsjon galskap. Mer av dette! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
