skillestrek

Bruckner: Symfoni nr. 5
Staatskapelkle Dresden dir.: Giuseppe Sinopoli
Liveopptak fra Semper Oper mars 1999
Deutsche Grammophon 469 527-2
(omtale lagt ut på nettet 13.3.2001)

av Kjell Moe

Bruckner i femte potens

Bruckners femte symfoni omtalt i Kulturspeilet:

- CD-innspillingen med George Tintner
- konserten med Oslo-filharmonien 15.5.1997


Sinopoli gir oss en versjon som er majestetisk i all sin velde

Det er slik vi vil ha Bruckner: mektig, majestetisk og wagnersk. På denne nye innspillingen fra Semper Oper i Dresden dekkes ikke storheten til. Her skal vi ha Bruckner med alt hva han kan by oss, koste hva det koste vil.

De som lytter etter de finere melodiske linjene, vil lett drukne i all vellyden. For her spares det ikke. Giuseppe Sinopoli gjør sitt mesterstykke ved å dra de musikalske tyngdepunktene i denne symfonien ut til nesten det umulige. Men det låter! Dvelingen til tross, ved denne tilsynelatende rolige tilnærmingen stiger Bruckner fram i sin fulle velde.

Den femte symfonien komponert i 1875-76 er ikke av Bruckners mest framførte, og han fikk aldri høre den selv. Symfonien har en viss lengde, for å si det slik, og føles ofte altfor oppstykket til at det blir noen helhet ut av det. De lange pausene og 'mellomrommene' i musikken kan lett bryte ned de store linjene. Dette har Sinopoli sørget for å dempe. Gjennom lav ansats på flatene og sakte forsering i stigningene vokser symfonien mot himmelske høyder ved sine klimaks.

Man kan aldri snakke om, en 'riktig' eller 'gal' Bruckner-tolking. Georg Tintner viste i sine innspillinger at det var dimensjoner ved ham som andre ikke hadde fått tak i, selv ikke Berliner-filharmonikerne og Herbert von Karajan.

Giuseppe Sinopoli velger en annen tilnærming. To rolige satser, hver av dem betydelig lenger enn noe annet vi har hørt, og et klimaks med en sistesats med betydelig strammere tempo.

De mange koralpartiene som symfonien og denne finalesatsen er rik på får derved avklaring og ro rundt seg.

At man har valgt et konsertopptak er et lykkelig valg. En ting er den spesielle atmosfæren som oppstår når publikum er til stede, en annen ting er at dybdefølelsen og romklangen i Semper Oper i Dresden forsterker symfonien. Her får de store partiene hvor messingen riktig får flesket til, rom til å utfolde seg.

Det er slik vi vil ha Bruckner. Ikke framført som en annen Brahms, nei fram med majesteten himself!

 

Kjell Moe kulturspeilet@pluto.no