 |
 |
 |
 |
|
|||
Bruckners niende |
|||
|
Andre innspilllinger av Bruckners symfoni nr. 9 omtalt i Kulturspeilet: - Royal Scottish National Orchestra/Georg Tintner
|
Berliner-filharmonikernes sjefsdirigent er ute med en ny innspilling av Bruckners niende symfoni, denne gang i et konsertopptak fra Musikverein med Wiener-filharmonikerne. Er så Claudio Abbado en stor Bruckner-tolker? Hvordan står denne innspillingen i forhold til andre CD-utgivelser av Bruckners siste symfoni? Innspillingen har en stor styrke: den er fra et konsertopptak og bærer derfor med seg den varme og nærhet som et publikums tilstedeværelse gir. Dette gir nerve og sjel, en intensitet som et 'vanlig' opptak ikke ville gi. Men dette til tross og Wiener-filharmonikernes flotte klang i betraktning: innspillingen ga ikke samme kicket som etter å ha hørt Herbert Bloomstedt og Gewandhausorkesteret. Abbado har sine kjepphestrer og en av dem er å forvri tempoet i enkelte partier. Plutselig bærer det av gårde over stokk og stein, før vi igjen er tilbake til Bruckners majestetiske tyngde og lange linjer i den kanskje mest sjelfulle symfoni han har skrevet. I scherzo-satsen kan dette være på sin plass - men vi savner også litt av den galskapen som Bruckner inviterer til her. Dette til tross: dette er en ypperlig innspilling. La ikke våre små innvendinger ødelegge for en helhetsopplevelse som kan være riktig stor! Bruckner ble aldri helt ferdig med sin niende symfoni. Han etterlot seg skisser og et titalls ferdigorkestrerte takter til en fjerde sats. Noen har også satt disse sammen og fullført dem, slik vi kan høre i Oslo-filharmoniens innspilling med Yoav Talmi fra 1986. Andre følger Bruckners eget råd da han skjønte at han ikke ble ferdig med symfonien: bruke hans Te deum som fjerdesats. Men ingen av de innspillingene vi har skrevet om her i Kulturspeilet eller den med Berliner-filharmonikerne og Daniel Barenboim fra 1988 som vi fremdeles holder en knapp på, har falt for denne fristelsen. Symfonien står seg med tre satser og da framstår også den tredje satsen som Bruckners eget credo, som avslutningen av et langt liv for en av verdens fremste symfonikere. Hans personlige tragedie trer tydeligere fram, vi ser klart for oss den gustne lille mannen som ingen damer ville komme i nærheten av og som i nesten hele sitt liv var utskjelt av mektige kritikere i Wien og plaget med tvil. Den manglende tilliten til seg selv og de stadige krisene som førte til at han hele tiden måtte revidere - og dessverre, forkorte - sine tidligere symfonier, er kanskje ikke lett å forstå i dag når vi nå kan høre hans symfonier som noe av det største som noengang er laget. Han hadde dimensjoner som kanskje bare Beethoven var i nærheten av i sine symfonier. Slik vil også denne innspillingen framstå. Våre små innvendinger til tross, dette er stort og majestetisk. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
