Sonisk sjokk

Gewandhaus i Leipzig  

Konserthuset sto ferdig på tampen av DDR-regimets tilmålte tid. Dets 250 manns sterke orkester og særlig daværende sjefsdirigent Kurt Masur skulle bli selve det kulturpolitiske symbolet for DDR-statens oppløsning. Det var her verdens oppmerksomhet ble fokusert gjennom den store 'frihets'-oppføringen av Beethovens niende. En modig sjefsdirigent sto fram som en lysende lederskikkelse i de hektiske høstdagene i 1989. På den måten viste han at kultur kan bli en mektig kraft i forandring av de politiske forholdene. Kunsten kan vise vei og tjene som en samlingskraft.

Siden gikk det som kjent så som så. Kurt Masur sa takk for seg i Leipzig da de nye makthaverne i det forente Tyskland ville kutte ned på bevilgningene til det store orkesteret. Ikke bare ga det ukentlige symfonikonserter, det betjente også daglig operaen i Leipzig, ga konserter i Thomas-kirken på lørdager og knoppet seg i uttallige formasjoner og ensembler i Bachs hjemby. Masur hoppet av til New York og filharmonikerne der.

Nå er det den tidligere sjefsdirigenten for Oslo-filharmonien i 60-årene, Herbert Blomstedt, som står i spissen for dette tradisjonsrike orkesteret. Etter å ha gitt USA's vestkyst og San Francisco noen saftige doser med dansk musikk og Carl Nielsen de siste årene, er det nå tysk senromantikk på det høyeste han viser oss.

Innspillingen av Bruckners siste symfoni er på mange måter praktfull. Akustikken er én av tingene som gjør dette opptaket helt unikt. Men inderligheten i spillet gjør også dette til et usedvanlig varmt opptak. Riktignok kan man ikke styre seg helt enkelte steder og fristelsen for de spektakulære soniske demonstrasjonene får vi også. Men dette lille utvendige avviket forstyrrer ikke, det gir innspillingen kanskje også en ekstra dimensjon.

Vi vet ikke om koplingen med adagio'en fra strykekvintetten, arrangert for strykeorkester, står helt i balanse mot de veldige orkestrale murkolossene av musikk Bruckner hiver over oss i denne sin siste symfoni. Riktignok mangler symfonien en ferdigskrevet sistesats, men den står seg godt på egne bein med tredjesatsen veldige tyngde slik den sakte dør hen mot slutten.

Noen foretrekker Bruckners Te Deum som siste sats til denne symfonien. Dette foreslo Bruckner selv da han innså at han ikke ble helt ferdig med symfonien. Vi er også av dem - og synes ikke denne satsen fra strykekvintetten matcher helt mot dimensjonene i Bruckners symfoni.

Men før vi kommer dit, har vi tre satser med orkestral velklang en skal lete lenge etter.

Kjell Moe