 |
 |
 |
 |
|
|||
Obokonserter |
|||
|
Dette er en ytterst smakfull CD. Bergens filharmoniske orkester har her spilt in tre ulike obokonserter - men like i den forstand at de spenner over evnen til lek og improvisasjon. John Coriglianos obokonsert fra 1975 er lysår unna unge Gidsle Kverndokks verk fra 1995. Det er ikke mer enn tyve år som skiller dem. Kverndokk er ennå preget av formalisme og et påtvunget formmønster mens Corigliano leker seg fritt og driver gjør med våre musikkbegreper. Han starter sin obokonsert som om orkesteret stemmer sine instrumenter. Sakte lar han det falle ut en melodi og et mønster, Og han avslutter med en sats han har kalt Rheita dance. Hans oppløsing av formene får oss til å føle en friere musikkopplevelse. Gisle Kverndokk skrev sin konsert etter at han hadde studert med Corigliano i New York. Vi hører han mest er opptatt av å finne klangkombinasjoner og lytte til obo'ens særegne sprø klang. Det er et pluss for verket at han ikke må påtvinge oss et konsertant mønster. Dessverre eier han ikke samme evne som sin komposisjonslærers fri forståelse for improvisasjon og lek i dette verket. Men slikt kommer! Denne konserten er løfterik i så måte. Sjostakovitsj-eleven Denisov avslutter denne CD'en med sin konsert fra 1986. Orkesterets førsteoboist Steinar Hannevold er solist i disse verkene. Det er unødvendig å tilføye, men det er innlysende at å gi ut tre slik verk er et spennende løft for et norsk symfoniorkester, særlig ved å presentere et nytt norsk verk som faller pent inn ved siden av andre internasjonalt kjente nåtidskomponister. Og det er en ypperlig prestasjon av solo-oboisten i disse tre verkene som ikke akkurat er noen Mozart. Skal vi si noe mer? |
||
|
Kjell Moe
|
|||
