|
 |
 |
 |
|
|||
Eksilbrev fra Eisler |
|||
Se også: Se også andre oppslag i Kulturspeilet om denne serien: |
Hanns Eisler skrev disse sangene da han kom til Hollywood i 1942 for å slutte seg til
sin samarbeidspartner Berthold Brecht og for å være i nærheten av sin gamle
lærer Arnold Schönberg. Brecht hadde nylig ankommet Hollywood og Eisler
dro over fra sin undervisningsstilling i New York for å møte ham. De hadde samarbeidet
tidligere om flere teateroppsetninger.
Det ble ingen stor lykke for de to i filmbyen. Eisler ble stort sett sittende på sitt hotellrom og arbeide med prosjektet som ble kalt The Hollywood Songbook. Det er en mengde tekster og dikt som Eisler følte for akkurat der og da: konflikten mellom filmbyens glitter og stas og den kulturen og tradisjonen han hadde flyktet fra. De fleste av tekstene er av Brecht, og noen delvis omarbeidet av sanglige hensyn. Noen er også av Goethe, Eichendorff og Mörike og av ham selv. På denne samlingen er det inkludert 46 forskjellige kutt, og det er langt fler enn eksempelvis Dietrich Fischer-Dieskau har på sin samling fra 1988, hvor også andre sanger er tatt med. Det er melankolien som gjennomstrømmer disse sangene. Et hjemland ødelagt av barbarer, en krig som tar tusener på tusener av landsmenns liv - på CD'en finnes også Brechts Gedenktafel for de fire tusen tyske soldatene som fant døden i havet ved invasjonen i Norge. Også kontrasten til det nye livet 'over der' som egentlig ikke er så glitrende og flott likevel. Det er også mye Brecht i disse stemningene. Ikke den politiske agitatoren, men stille meditasjon over eksillivets mangel på innhold, over dagligedagse ting som han iakttar fra sitt vindu: en kirsebærtyv i hagen og den tørre jorden som trenger vann. Eisler gjorde ferdig sangsyklusen sent i 1943. Den er blitt stående som et viktig dokument for en eksilkunstners liv, en slags dagbok over tilværelsen men også fylt av kunstneriske visjoner om et nytt liv, en ny framtid uten politisk undertrykkelse, kommersialisme og konformitet. Om Eisler fant dette i DDR da han sammen med Brecht var tvunget til å dra tilbake til Tyskland under McCarthy's hekseprosesser få år etter krigen, er heller tvilsomt. Brecht startet sitt teaterensemble - og Eisler skrev den øst-tyske nasjonalhymnen, som vi alle kjenner fra 70- og 80-årenes idrettsarrangement. Matthias Goerne framfører disse sangene med innlevelse og engasjement. Han gir plass for Brechts snerrende overtekster og Eislers melankolske tonebilde, holdt i en modifisert tolvtonestil. Men også de stedene der Eisler antyder assosiasjonen til Schubert og Lieder-tradisjonen, ruller han seg ut med hele sin vokale kraft. |
||
Kjell Moe
|
|||
