 |
 |
 |
 |
Gounod: Romeo et Juliette
| |
 | |
av Kjell Moe | |
 Roberto Alagna og Angela Gheorgieu: spektakulært |
Det virker umiddelbart som en utmerket tanke å gjøre en innspilling av denne
høyromantiske franske operaen med et fransk ensemble, her
Toulouse-operaens orkester og kor. Gounods Romeo og Julie er
fransk opera på det mest intense - raffinert i musikkuttrykket, grandiost i
formene og med store innslag av korpartier og ballettscener.
Michel Plasson demper bevisst anslaget og gir plass for et mykere og mer meditativt uttrykk i denne operaen hvor det såvisst ikke er mangel på mulighetertil å slå på de aller største registrene. Dette får også Alagna og Gheorgieu til å være forsiktigere med bruk av sine stemmeprakt. Man får inntrykk av at de bøyer seg for ønske om å inngå i et mer helhetlig ensemblespill. Til tider blir det også en behagelig og innadvendt framført kjærlighetshistorie uten den ytre bravur og hvor følelsene og fortellingen får stå i sentrum. Den som venter seg at det nye stjerneparet på den internasjonale operahimmelen skal slå ut håret og synge med all den kraft de har, må nok vente. Kraftsangere har vi nok av for tiden. Men problemet ligger i at viktige sangpartier i denne operaen er for svakt besatt. Kontrasten til Alagna/Gheorgieu blir for stor i enkelte partier. Når mesteparten av operaen er fokusert på kjærligshetshistorien og tragedien de to unge mellom - med unntak av den lange ballett- og korscenen i fjerde akt - blir også balansen litt gal. Dette er imidlertid det lille jeg har å trekke for denne innspillingen. For her er det mye å glede seg over, først og fremst de to stjernenes sang og deretter all den herlige musikken. Kor og orkester låter helt uten lyte, tildels praktfullt og grandiost slik vi forestiller oss fransk opera på det mest spektakulære og fargerike. Av de øvrige solistene må særlig José van Dam som Frère Laurent framheves. Gounod har trukket de to hovedpersonene sterkere fram i sin handling. Dette passer for to slike sangere som Alagna/Gheorgieu. Her får de anledning til å vise et langt annet register enn de gjorde i sin siste innspilling sammen, Donizettis Elskovsdrikken og i den noe ufullstendige Puccini-operaen La Rondine. Dette er den tredje operainnspillingen de gjør sammen. Og dette er til nå den mest fullstendige og den som yter de sanglige kvalitetene hos disse to størst rettferdighet. Selv om det er mye bra å si om det sprudlende humøret som preger Domizetti-innspillingen og at de presenterer Puccini fra en ny og mer ukjent side, er det først med denne operainnspillingen at man for alvor kan si at de slår ut håret. Men vi venter fremdeles på den definitive: La Bohème. I mellomtiden er det nok å fryde seg over i denne nye innspillingen. |
Kjell Moe |
|