 |
|
|
|||
| Haydns første | |||
|
Jeg må ærlig innrømme at jeg alltid har likt Haydns symfonier. På det beste er det mye av Mozarts elegante tonespråk i dem og de er breddfulle av humor og brudd mot konvensjonene. Men først og fremst representerer de over hundre symfoniene han skrev historiske dokumenter, det var fra Haydn at hele den symfoniske tradisjonen stammer.
Så det er ham senere giganter som Beethoven, Bruckner og Mahler har å takke. Men jeg liker ikke å høre på hans symfonier andektig bøyd over den store arven de i virkeligheten innebærer. For meg er det bare å konstatere at det var slik det begynte - og ta de enkelte symfoniene for hva de er. For noen år siden gjorde Roy Goodwin og hans Hanover Band et ikke fullført forsøk på å gi ut samtlige av hans symfonier på Hyperion. Om de ikke kom i mål ga de i hvert fall med symfoniene en friskhet og et input i en verden som for mange av oss var ukjent. Jeg sikter da ikke til de senere symfoniene som har fått tilnavnet London og Paris. For det er i alle verkene før dette at vi oppdager de virkelige ukjente skattene. Sinfonia Finlandia har nå kommet med de fem første symfoniene numerisk framført. Dette er mer enn sympatisk. Her får vi demonstrert hvordan symfoniens første mester allerede i 20-årene behersker det mediet han skulle få seg en plass i musikkhistoren for. Symfoniene den gangen var en utvidelse av orkesterouverturene. De hadde ikke bruckner'ske dimensjoner - faktisk kan man få plass til tre av dem i en enkelt Bruckner-sats! - og orkesteret var heller ikke av noen særlig størrelse. Men obo og horn var på plass, mens fagotten fulgte bass-linjen. Jeg fascineres av musikk som dette. Det er en fullt moden komponist som står fram for oss med sine symfonier fra 1758. |
||
| Kjell Moe kulturspeilet@pluto.no |
|||
