|
 |
 |
 |
|
|||
Landet som bærer sorg |
|||
|
Kanchelis land er maltraktert av borgerkrig. Georgia er en nasjon i full oppløsning
og Kancheli har for lengst forlatt sin urolige hjemland. Han er på 'evig reisefot' og
vet ikke om han noengang vil se sine hjemtrakter igjen.
Dette danner teksturen bak Trauerfarbenes Land som han skrev i 1994. De samme mørke kolorittene gjenkjenner vi også i det noe kortere verket ...à la Duduki. Giya Kancheli er en betydningsfull komponist. Det vil kanskje være å overdrive at han var den fremste siden Sjostakovitsj i det tidligere Sovjeunionen. Men ved siden av nylig avdøde Schnittke, babusjka Gubaidulia og kultkomponisten Arvo Pärt representerer han den fremste falanksen i generasjonen etter Sjostakovitsj. Det er de lange linjene i begge verkene som fascinerer. Ikke uten grunn assosieres denne musikken til Gil Evans arrangementer for Miles Davis: Sketches of Georgia. Lange og innadvendte partier for dempet solotrompet mot en sorgtung bakgrunn av strykere, messing eller enkelt klaver assosieres både til Miles Davis som til sorg. Men er det sitt hjemlands ulykkelige sjebne komponisten skal beskrive? Vi skal kanskje være varsomme med for bastante forståelsesrammer når vi hører musikk som dette. Den kan også nytes i kraft av seg selv, som stille og meditative orkesterverk som stemmer deg til ettertanke og kontemplasjon. Hvorvidt denne musikken faller inn i et konsept man kunne kalle ECM's er en sak for seg. Som med Arvo Pärt og Jan Garbarek holder de øynene oppe for det som er nytt og genuint. Og som representerer noe særegent og kvalitetssterkt. Inntrykk gjør musikken og noen døgnflue-flopp er det neppe. Dennis Russell Davis og Wiens radiosymfoniorkester ivaretar den på ypperlig vis. |
||
Kjell Moe
|
|||
