|
 |
 |
 |
|
|||
Mahlers åttende |
|||
|
|
En nyinnspilling av Mahlers åttende er ingen liten sak. I motsetning til de andre symfoniene til Mahler, som stadig kommer i nye innspillinger, er det heller en sjelden foreteelse. Selve proporsjonene setter sine grenser. Det har sine grunner til at denne symfonien fikk tilnavnet Tusensymfonien; komponisten krevde nesten tusen medvirkenede til uroppførelsen i München i 1910. Ikke bare omfanget av medvirkende er gedigent, Mahler var ikke snauere enn at han valgte viktige partier fra Goethes Faust som tekstgrunnlag. Nå har man riktignok gått fra Mahlers visjoner om å ha et barnekor på 350. Men selv med en normal rimelig størrelse kreves det sitt av ressurser å spille inn symfonien. Det har ikke eksistert for mange versjoner av denne symfonien i hyllene. En har så å si vært forvist til Soltis versjon med Chicago-symfonikerne eller Klaus Tennstedts med London Symphony Orchestra, hvis det har vært mulig å få tak i den. Derfor må en ny innspilling hilses sterkt velkommen. Til tross for bruk av orgel, kor og symfoniorkesteret i fullt tutti i åpningen av første sats, merker vi at det er en mer dempet versjon vi har foran oss fra Chaillys side enn for eksempelvis Solti. Chailly legger riktignok ikke bånd på seg ved de helt store utbruddene, men likevel framtrer tolkningen hans som mer kontrollert. På denne måten stiger resten av symfonien desto sterkere fram. Det lange orkesterpartiet som innleder andre del får større intensitet over seg. De forskjellige delene av symfonien trer fram mer avklart. En kan spekulere mye på hvorfor Mahler laget et slikt grandiost verk og sprengte alle de former som var. Var det for å imponere og forsøke å gjenvinne sin Alma eller var det for å vise verden hvilket geni han egentlig mente han var? Eller var han rett og slett oppslukt av galskap? Han hadde laget syv tidligere mektige symfonier, to også med kor og solister. Men både den andre og tredje symfonien hadde likevel en slags symfonisk ramme over seg. I den åttende forsvinner antydningen til satsbetegnelse. Her står i stedet fram et helhetlig halvannen times verk for kor, solister og orkester med orgel. Det metafysiske, strebenen etter det overjordiske, sikres plass med bruk av den over tusen år gamle latinske teksten Veni, creator spiritus og utdragene fra Faust. Man kan gjerne si at det lå i tiden med slike grensesprengende visjoner langt inn i det metafysisk sublime. Men Mahler er likevel befriende jordnær ved å ha et musikkspråk i forening med teksten som gjør at man ikke helt svever av gårde borti stjernetåka. Nå har vi endelig fått en ny innspilling av dette gedigne verket, uten tvil Mahlers mektigste. Det vil i likhet med de ytterst få innspilllingene som alt foreligger, være å finne i hyllene i årtier framover. En rad kjente solister medvirker på innspillingen, blant dem Jane Eaglen og Ben Heppner. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
Gustav Mahler: sprengte alle former