 |
 |
 |
 |
|
|||
Jordens sang |
|||
|
Mahler og Boulez, se Kuturspeilets omtaler: - Symfoni nr. 4 Andre innspillinger av Das Lied von der Erde omtalt i Kulturspeilet: - City of Birmingham Symphony Orchestra/Simon Rattle
|
Det er en sjebnens ironi at det er Wiener-filharmonikerne som på denne CD'en framfører Mahlers symfoniske diktsyklus Das Lied von der Erde som han komponerte i 1908. Det var året etter at han var tvunget til å ta avskjed som sjefsdirigent for Statsoperaen i Wien og dets orkester, som alltid har vært Wiener-filharmonikerne. Med seg i bagasjen fra Wien til New York, hvor han tok opp posten som sjefsdirigent ved Metropolitan-operaen hadde han en liten samling av gjendiktning av kinesisk gammel poesi. Mahler leste tekstene i Hans Bethges lille samling Die chinesische Flöte. De stammer helt tilbake til 8000 e.Kr., selve gullalderen for kinesisk poesi. Li-Tai-Po er den sentrale poeten i denne samlingen. Egentig hadde han tenkt dette som en niende symfoni. Sistesatsen Der Abschied peker også mot store mahlerske dimensjoner, men de øvrige fem satsene er ikke av slike grandiose former. De fletter seg trygt inn i hans øvrige produksjon av orkestersanger. Dermed forble det også til slutt en forstørret sangsyklus, eller kall det gjerne en forminsket Mahler-symfoni. Men i den halvtimes sistesatsen har vi Mahler i store symfoniske former. Her legger også komponisten inn en forutanelse om sin egen 'avskjed' bare et par år etter. Pierre Boulez har i moden alder tatt for seg Gustav Mahler og her møter vi to store musikerpersonligheter hver i ytterkant av det forrige århundret. Begge vil bli stående som banebrytende komponister og dirigenter når 1900-tallets musikkhistorie skal skrives. 75-åringen lar seg ikke affisere av sin høye alder (han var 74 da opptakene ble gjort), men snarere er det hans erfaring og modenhet som kommer fram i denne diktsymfonien. Ingen hast, men heller ingen overfølsom dveling. Ro og tid for fordyping preger hans tolking. I særlig grad gjelder dette den store symfoniske sistsatsen. Violeta Urmana og Michael Schade er to nye sympatiske bekjentskap. Begge følger dirigentens intensjoner og gjør seg ingen hast. Det er en nytelse å oppleve hvordan de begge glir fint inn i grunnstemningen av melankoli som særlig kommer fram i sistesatsen. Spesielt inntrykk gjør her Urmanas mezzo-sopran, som stundom går så dypt at det nesten grenser mot en alt eller kontraalt. En moden innspilling - og en viktig innspilling. Ordene i de siste linjene følger oss: "Overalt vil den kjære jorden blomstre fram / grønn i vår og vekst igjen! / Overalt og for alltid vil fjerne horisonter gløde blått / for alltid... for alltid... |
||
|
Kjell Moe
|
|||
