Werther

Men slikt er vi blitt vant med fra EMI's side i det siste. Når det er noe som selger og artister som er populære, er det ikke måte på i hvilken hyppig takt CD-innspillingene kommer, slik vi har opplevd også med Leif Ove Andsnes i år.

Begrunnelsen for en ny innspilling av Massenets Werther er kanskje også Goethe-året. Det er hans fortelling om den unge poeten Werthers idelse som danner sujettet for Massenets mest spilte opera. Fortellingen bygger på egne opplevelser Goethe hadde i sin ungdom, selv on slutten av fortellingen nødvendigvis er nødt til å bli en annen.

Dette er fransk opera på det mest storslagne. Massenet skriver for stort orkester, riktignok sløyfer han kor og ballett - men det låter helt praktfullt. Hvorvidt fortellingen i denne operaen kanskje kunne vært kledd av litt orkestral prakt og nærmet seg det kammermusikalske, er et åpent spørsmål. Vi må ta det som det er. London Symphony Orchestra spiller på det helt store registeret under ledelse av den nye musikksjefen ved Covent Garden Antonio Pappano, som ikke for mange år siden hadde tilsvarende stilling på Den Norske Opera.

Stjerneparet Alagna/Gheorgieu kommer heller ublandet fra oppgaven. Partiet som Charlotte ivaretas helst av en mezzosopran, og dette forklarer kanskje hvorfor Angela Gheorgieus vanligvis klokkerene sopran ikke stråler som vi er vant til. Men i slutten av tredjeakten kommer vi nærmere, og her finner vi denne innspillingens desiderte høydepunkt.

Fraværet av dramatisk innlevelse preger også Roberto Alagna. Vi tror likesom ikke helt på den fortvilete lidelsen som den manisk forelskete ynglingen sliter med.

Kjell Moe