 |
 |
 |
 |
Massenet: Werther
| |
 Werthers kvaler | |
av Kjell Moe | |
Anne Sofie von Otter - har
gjort det bedre
|
Goethes fortelling om det overfølsomme i sinnet hos den unge
poeten Werther og hans
kvaler med den brennende elskovslysten, har gjennom årene funnet atskillige uttrykk gjennom scenedramatiseringer, på
film og også gjennom franskmannen Jules Massenets opera Werther.
Werther er ved siden av Manon denne komponistens mest spilte scenedramatiske verk. Det er musikk som er trofast mot den lyrisk-dramatiske stilen fra siste halvdel av det forrige århundret, og som i vår tid ikke har noe som helst problem med å finne innpass på operascenene. Stockholms-operaen forbereder seg eksempelvis på premiere på denne operaen i desember. Denne to år gamle innspillingen, nylig gitt ut på Erato, kan skilte med Anne Sofie von Otter i rollen som Charlotte, Werthers forsmådde kjærlighet. Massenet var bevisst på å legge dette partiet til en mezzo-sopran, for dermed å skape en viss moden kjølighet og avstand til handlingen og Werthers altoppslukende overfølsomhet. Dessverre sitter jeg igjen med inntrykket av at dette ikke er den svenske mezzo-sopranen på sitt beste. Hun blir merkelig anonym og blek i sin tolkning og det er mer enn tydelig at hun ikke får fram dramatisk tyngde i sine rollepartier. Dessuten skjemmes hun enkelte steder av noe som jeg ble forbløffet over: en til tider altfor tydelig vibrato. Dette kan man neppe laste Dawn Upshaw for, som tolker partiet som hennes søster Sophie med overbevisende sanglig innlevelse og kraft. Jerry Hadley imponerer også stort i tittelrollen og eier det lille draget av sørgmodighet i stemmen som gjør hans kvaler mer troverdige uten at det bikker over til det melodramatiske. Lyon-operaens orkester ledes av Kent Nagano, og spiller uten lyte. |
Kjell Moe |
|