|
 |
 |
 |
|
|||
Spennende! |
|||
|
Se også |
Dette er spennende musikk og en velkommen CD-utgivelse. Opptakene stammer fra tidligere vinylutgivelser og her er de samlet, "restaurert" og finpolert for CD. Resultatet er skikkelig bra! Finn Mortensen (1922 - 1983) sto i en særstilling blant norske komponister da bølgen fra den nye tid innen samtidsmusikken slo inn over Norge så sent som på 50-tallet og utover på 60-tallet. Selv om han avholdt seg fra å følge de samme dristige sprangene til Boulez, Stockhauen og Nono er likevel hans innsats banebrytende her hjemme. Han holdt seg til en forsiktig tolvtone-stil, ofte fritt anlagt uten formelle skjemaer. Musikkspråket kunne få trekk av ekspresjonistisk karakter i seg som vi også merker fra hans neoklassiske periode på tidlig 50-tall. Dermed holdt han seg unna de mest ekstreme serielle utslagene og den elektroniske musikken. Men han var ingen romantisk klangsøker som Arne Nordheim. Han holdt seg til det han kalte 'kontinental' stil og hadde avsmak for 'nasjonal rosemaling' (i dag ville vi sagt 'kumøkk og sur svette'). I norsk sammenheng var han en betydelig tolvtonekomponist. Hans innsats som den første professor i komposisjon ved Norges Musikkhøgskole og som leder av foreningen Ny Musikk bar frodige frukter. Betydningen han fikk for norsk musikkliv kan knapt måles. Hele den nåværende generasjon av unge og middelaldrende norske komponister har mye å takke Finn Mortensen for. På denne CD-utgivelsen er det samlet flere av hans sentrale verk. Vi savner symfonien, som - Harald Sæverud får ha oss unnskyldt! - ruver i norsk musikkhistorie ved siden av Johan Svendsens to. Men stilmessig tilhører den en helt annen periode - og mens vi venter på den får vi nøye oss med verkene på denne CD'en. For dette er riktig morsomt gjort. Det er spennende musikk, uten for mye selvhøytidelig pling-plong og fra en periode hvor han for alvor begynte å ta tolvtonerekken i bruk. Det som slår oss er hvor fantasieggende han gjør musikken sin. Fra de første tonene av holdes vi i en form for spenningstilstand som besnærer. Det er Oslo-filharmonien og Bergens filharmoniske som står for orkesterledsagelsen. På denne utgivelsen merker vi at forskjellen mellom de to orkestrene ikke var så stor den gangen opptakene som ble gjort, som den er nå etter at de har utviklet hver sin vei. Erika Haase, Kjell Bækkelund og Per Øien tar for seg de solistiske oppgavene. Det er dyktig gjort. Denne musikken fengsler og fascinerer. En CD-utgivelse som varmer. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
