| Dette er helt unikt, en opera uten skrevet musikk, uten musikk i det hele tatt hvis en tar unntak for tam-tam'en som ved siden av stemmene er dette stykkets bærende del. I utganspunktet ville vi sagt at dette ville være helt umulig, man kan ikke skrive en opera uten syngende stemmer? For er ikke definisjonen på opera nettopp 'syngende stemmer'? Skal ikke stemmene bære fram en dramatisk tekst og handling?
Nei, her er vi nødt til å utvide vårt begrepsområde atskillig. For det merkelige med dette er at det gjør inntrykk, stort inntrykk. Og da kan en gjerne si at hensikten er nådd. Da er det noe som gjør at vi setter oss i en tenksom refleksjon, får fantasien til å vandre, vi provoseres eller behages.
Her blir vi i hvert fall ikke provosert, så sant man ikke er av den forsteinete konservatorie-tankegangen som setter alt i båser og firkanter. For her ser vi, eller hører, at det utmerket går an å la de menneskelige lydene bli en slags komposisjon, eller rettere, utgjøre et verk som har med musikkdramatikk å gjøre. For her er det mer enn rene ord, det er inntrykket av disse lydene som gjør hele stemningen.
Tkstene til Paal-Helge Haugen er også en bærende kraft. Etter flere gangers lytting står de klarere for oss. Men vi vil hverken forklare eller definere. Heller ikke tolke. Tekstene er med å gi dette det uttrykket den får av spenning og angst.
Og for ikke å glemme tam-tam'en. Den kan være veldig. Her er den det ikke. Bare anelsen om dens veldige kraft er noe som gjør at dette verket forblir i nesten en times åndesløs spenning.
Men gjør en seg mer tid til å lytte hører en også mer enn stemmer og tekst. Noe lydbåndopptak, gresk? Litt skurring av hviskende overtoner som setter membraen i høyttalerne dine på en alvorlig prøve. Så er det veksling med ord, ekko-effekter med mye mer. Det er i hvert fall noe som går langt ut over de begrepende en er vandt til å forholde seg til i Ultima-tider.
Hva opplevde vi? I hvert fall noe vi ikke har hørt før.
|
