 |
 |
 |
 |
|
|||
Philips: femti års platehistorie |
|||
|
|
Plateselskapet Philips har rundet femti år og markerer disse ved å utgi en serie kalt 50 som samtidig er en sterk markering av de siste femti år i platehistorien. Fra 1950 til i dag presenteres vi for noe av det fremste som er gitt ut på riller. Vi har sett på noen av de mest representative utgivelsene gjennom disse femti årene.. Den britiske innspillingen av Bachs Magnificat og kantate Jauchzet Gott in allen Landen med John Eliot Gardiner og English Baroque Solists er relativt ny (1985). Den er med henholdsvis Nancy Argenta og Emma Kirkby som solister. Skal man høre Bach på en annen måte enn den tradisjonelt konvensjonelle og 'tyske', er dette CD'en. Her framføres Bach i beste engelske oratorie-stil. Jublende kor og gjallende trompeter, man skulle nesten tro det var Händel. Det lille gjespet man kunne skjule ved andre innspillinger av Magnificat får man ikke tid til å foreta her. Man lurer sterkt på om det er samme verket. Josef Krisp tar for seg Mozarts to siste symfonier i en innspilling med Concertgebouw-orkesteret som forøvrig er riktig mye representert blant de femti utvalgte innspillingene. Opptaket er fra 1972. Også her får vi en utradisjonell tolkning, så fjernt fra det akademiske vedtatte tempoet som tenkes kan. Kanskje ville noen ha litt mer fart og rytme i Mozarts to mest spilte symfonier. Vi følte oss imidlertid godt hjemme. I Beethoven hører vi 70-åringen Alfred Brendel i opptak fra 1994 og 1996. Her tar han for seg fire av klaversonatene, og at det er en utøver som har wiener-klassisimen godt innenfor snippen merker vi på den usentimentale tolkingen han gir av Måneskinnssonaten. Her er det knapt plass til rødvin og stearinlys! Men han eier også temperament og kraft i anslaget, som man viser i Pathetique-sonaten og Appasionata. Kanskje ville man ha foretrukket at Waldstein-sonaten var her i stedet for Les Adieux-sonaten? Hector Berlioz' to store religiøse verk Requiem og Te Deum opptar en dobbelt-CD. Dette er opptak helt tilbake til 60-tallet og kanskje noe polert i forhold til den måten man oppfatter Berlioz på i de samme verkene i dag. Det virker som om man ikke riktig våget å gi luft for den franske komponistens veldige villskap i disse verkene, eller som man ikke trodde at en komponist på 1830-tallet våget å være så stor og ukonvensjonell i sine kraftlkadninger. Også her er det engelske krefter bak innspillingen: London Symphony Orchestra med Colin Davis. Det forklarer sitt til at dette er versjoner som står seg blant de femti fremste i plateselskapets historie. Claudio Arrau gir oss Franz Liszt i all sin velde, men ogå i det poetiske og drømmende hjørnet. Fra den veldige h-moll sonaten går vi til hans Benediction de Dieu dans la solitude og to av hans konsertetyder. Valée d'Obermann avslutter denne innspillingen. Fra det nesten demoniske til det romantiske, overgangen og skiftingen i Liszt' musikk får vi neppe demonstrert på en bedre måte. Vi kommer ikke utenom Martha Argerich når vi skriver de siste femti års musikkhistorie. Her har vi henne i Rachmaninovs tredje konsert. Og er man ikke forbløffet før over hennes spill i denne usedvanlige krevende konserten, bør man bli det nå. Opptaket fra 1963 levner ingen tvil om hennes nesten umenneskelige evner til å mestre det selv teknisk mest intrikate og få det til å høres ut som enkelt og flytende. Dermed stiger også konserten fram til en dimensjon hvor vi rett og slett må forholde oss til det uvandte, til at Rachmaninov også kan låte som vanlig klavermusikk, selv om det selvsagt ikke er det. Den unge Martha Argerich gir oss en demonstrasjon av blendende teknikk som forklarer noe av den posisjonen hun i dag har. Rundturen vår ender med Gergievs innspillingen av den komplette musikken til Prokofievs Romeo og Julie, musikk de fleste kjenner fra konserthallen og suitene han arrangerte. Her får vi dramaet usminket og kronologisk. Vi får høre hvordan dramaet stiger fram. Faktisk satte vi stor pris på en versjon som denne. Nå er det ikke bare Prokofievs konsertante musikk vi må forholde oss til, men også i sterkere grad den dramatiske delen av den. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
