Pianists of the Century - Claudio Arrau

Philips' kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD'er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene

Arrau vant Liszt-prisen i 1919 og 1920 - debuterte i USA i 1925. Han ble ansatt som professor ved Stern-konservatoriet i Berlin fra 1925 og gjorde sine første plateinnspillinger i 1926. Han har vunnet mange internasjonale utmerkelser, bl.a. fikk han i Genève 1927 første pris i Grand Prix International des Pianistes.

Fra Bach til samtidsverker

Arrau har hatt en spesiell lang karriere i platestudio, i mange år for en rekke plateselskaper, men i senere år utelukkende for Philips Classics. Han har bl.a. spilt inn samtlige klaverkonserter av Beethoven, men det er fremfor alt Arraus Bach- og Chopin-tolkninger som blir stående for ettertiden. Denne dobbelt-CD´ en fra Philips er en fin presentasjon av Arraus karrière som dekker et halvt århundre.

Psykiske problemer

Når vi lytter til flere av Arraus tidligste innspillinger - som jeg straks kommer tilbake til - forekommer han ikke særlig hemmet, men sammenliknet med mange av "gullalder"-pianistene i 1920- og 30-årene kan vi idag forstå at hans tolkninger må ha fortonet seg som "for korrekte": Han er uvillig til å kaste seg ut i de store rubati, rytmisk er han nærmest som en metronom - i det hele tatt fremstår han som uhyre tro mot "teksten". Dette er forsåvidt kvaliteter som er blitt høyt verdsatt langt senere, og som gjør at vi idag lytter til Arraus tidlige plateinnspillinger med den største fornøyelse og utbytte.

Det er Arraus fremførelse av tre komponister på denne dobbelt-CD´ en som jeg her ønsker å si noe om.

Østens mystikk

Med Islamej finner ofte pianister en gylden anledning til å briljere med teknisk fyrverkeri. Men denne komposisjonen bør fremfor alt forstås innenfor 1800-tallets kunstneriske, kulturelle og åndfulle ramme. Over hele Europa og Russland var Romantikken svært opptatt av Orientens mystikk - ikke bare musikere og komponister, men også malere og forfattere fant en stor tiltrekning i det eksotiske Østen.

I Islamej kunne Balakirev trekke veksler på Orientens folkelivstradisjon. Fantasiens førstetema er en dansemelodi som sannsynlig ble overlevert til Balakirev av en tsjerkessisk prins. Det melodiske andretema var allemanseie blant tartarerne på Krim.

En annen russisk komponist som var inspirert av den orientalske kjærlighetsmystikk var Rimskij-Korsakov. Hans Shéhérazade (1888) var i høy grad påvirket av det eventyrlig-erotiske "Tusen og en natt".

Islamej er et uhyre utfordrende stykke som straks avslører nivået til pianisten hva angår teknisk ferdighet, men igjennom Arraus fremragende tolkning føler man at her er det en utøver som ønsker noe mer enn kun å fremvise teknisk briljans.

Teknikk i uttrykkets tjeneste

Nok en gang sitter man igjen med den opplevelse at hos Arrau er teknikken kun et middel for å tjene et høyere musikalsk og kunstnerisk mål. (De lærde strides om dette er en innspilling fra 1936 eller 1929).

I det hele tatt imponerer Arrau spesielt med sine Liszt-tolkninger. I Les jeux d´eaux à la Villa d´Este synes pianisten å være påvirket av Bibelens symbolikk. (Liszt siterer fra Johannes, 4, 14). Arrau var svært opptatt av det åndfulle aspektet ved livet, og han gjorde to plateinspillinger av dette verket. Den siste versjonen som vi hører her (innspilt 1969) er gripende. Arraus klaverspill karakteriseres av krystallklarhet, klangrikdom og inderlighet.

Den religiøse åre finner vi også i Liszts Bénédiction de Dieu dans la solitude (innspilt i 1970). Budskapet er at kommunikasjon med Gud fører til en følelse av harmoni, men ikke nødvendigvis uten et snev av ekstase. Liszt fattet seg ikke i korthet i dette verket (19´08´´), men ved Arraus fengslende tolkning varer det ikke et minutt for lenge!

Forsåvidt rommer Liszts Chasse-neige (innspilt i 1976) også et religiøst aspekt. Men i motsetning til Bénédiction  opplever vi ikke her et nærvær av Gud. Snarere er det et uttrykk av sjelelig pine pga. mangel på mening i tilværelsen og opplevelse av trøstesløshet og fortvilelse. Såvel Liszt som Arrau lykkes i å formidle en følelse av ensomhet og oppgitthet. Fra første øyeblikk føler vi at pianisten ønsker å fortelle oss noe om smerte og håpløshet.

Retorikk og musikalsk forføring

Man har all grunn til å påstå at Arraus tolkning av Brahms´ første klaverkonsert er svært personlig (innspilt i 1969). Rent rytmisk og tempomessig tøyer han alle grenser for å gi musikken størst mulig karakter av den "tragiske undertone, storhet, romlighet og dybde" som ligger latent i dette verket (uttrykkene er hentet fra Conversations with Arrau, ført i pennen av Joseph Horowitz.

Særlig den sterkt dominerende første sats av denne klaverkonserten nr. 1 i d-moll, op. 15 (1854-59) bærer preg av Brahms´ indre konflikter ved midten av 1850-årene. Denne dramatikk mestrer Arrau å formidle i fullt mon!

Andresatsens Adagio blir i Arraus tolkning en hyldest til Robert Schumanns minne og hans altfor tidlige bortgang, bare 46 år gammel - samt Claras dype sorg. Det er religiøse overtoner over denne satsen. Brahms skal ha skrevet i ett av sine manuskripter "Benedictus qui venit in nomine Domini". Arraus tolkning er bare gripende. Han gir musikken et inderlig musikalsk og menneskelig uttrykk, og han lykkes i å formidle denne stemning av dyp sorg og smerte. Arraus stil som pianist blir anerkjent som en idéell syntese av virtuositet og dypere kunstnerisk forståelse. Han er en person som søker etter åndelighet i musikken. I det omfangsrike repertoar til Cladio Arrau representerer Brahms´ d-mollkonsert en av hans aller største bragder.

Summary in English Claudio Arrau was born in Chile in 1903 and died in Austria in 1991. He moved to Berlin in 1905 on a chilean state scholarship, and studied there 1913-18 with Martin Krause, one of the last pupils of Franz Liszt. He won the Liszt Prize in 1919 and 1920. USA dŽbut 1925. Became professor at the Stern Conservatory in Berlin from 1925, and his first recordings date from 1926. The following year Arrau won first prize of Grand Prix International des Pianistes in Geneva.

Arrau«s performance of Bach«s keyboard music over 12 recitals in 1935-36 in Berlin created a sensation. He moved to the USA shortly after the outbreak of World War II, and from there continued an international career, with an exceptionally wide-ranging repertory, from pre-classical to contemporary works.

Among the music available on these to CD«s Arrau«s performance of Balakirev, Liszt and Brahms deserves attention in particular.

Balakirev«s Islamey, Liszt«sRhapsodie espagnole, Les jeux d«eaux ˆ la Villa d«Este, BŽnŽdiction de Dieu dans la solitude and Chasse-neige and the Brahms D minor Concerto - they all demand a fully developed "Fingerfertigkeit". This is no problem with Arrau! What is impressive and enriching is the fact that Arrau«s virtuosity is just a tool in the search for the spiritual in music. During the final years of his career Arrau«s approach became more declamatory. He actually comdemned musicians - and actors of Shakespeare - who are afraid of "uninhibited expression". Increasingly over his career Arrau lost his inhibitions and praised a rhetoric that few others have dared to imitate.

Berit Kvinge Tjøme