|
 |
 |
 |
|
|||
De største pianistene - Vladimir Horowitz: den aller største?Summary in EnglishPhilips' kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD'er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene |
|||
Summary in English
|
På sin andre samling i denne serien går Vladimir Horowitz 'hjem' med Franz Liszt.
To ungarske rapsodier, den stort anlagte sonaten, h-molls balladen samt et par andre verk gir oss godt belegg for påstanden om at han er den aller største stjernen av dette århundrets pianister. Om kanskje ikke den største teknikken, den sterkeste personligheten eller den mest magisk tiltrekning på publikum, eide han det som Cortot, Richter og Rubinstein ikke hadde: kombinasjonen av alle disse egenskapene som gjorde han i særklasse til det største navnet blant århundrets pianister. Han bruker sitt eget arrangement i Liszts velkjente andre rapsodi. Dermed gir han innpass for en mer personlig preget tolkning. Det blir endring av rytmikk og poesi som absolutt kler verket. Horowitz gir det en mer dansant karakter. Men det er den kraftfulle åpningen av den åttende rapsodien som gir sterkest inntrykk. Her gis det ikke ved dørene: Liszt inviterer og Horowitz følger opp med en dynamikk og et anslag som kunne flytte fjell. Fra Franz Liszt beveger han seg østover mot hjemlandets komponister. I Rakhmaninov, Prokofiev og Scrjabin får han vist sitt veldige og kraftige anslag. Rakhmaninovs andre sonate har han tillatt seg å revidere - de to var gode venner og da er det vel lov! Her blir han mer poetisk. Jeg har tidligere hatt vanskeligheter med å trenge inn i sonatene til Rachmaninov. De blir likesom hengende mellom alt annet. Ikke er de symfonier og ikke klaverstykker som preludiene. Men her våger Horowitz seg på en mer personlig tolkning, og linjene i verket blir klarere. I Prokofievs syvende sonate går han til attakk i den voldsomme tredjesatsen, Precipato. Desto mer behagelig er det å synke ned i Scrjabins drømmeliknende musikk på grensen mot oppløsning av det tonale. CD-samlingen avsluttes med to bravurverk av Chopin: f-moll fantasien og Polonaise-fantasien i Ass-dur.
Det er et særtrekk ved disse innspillingene som er ytterst sympatisk: Noen av dem er
konsertopptak, endog fra Metropolitan helt fram til mai 1980 og Royal Festival
Hall i London 1982. Publikums reaksjoner og ikke minst applaus gir opptakene en ekstra
dimensjon av atmosfære og spenning.
In his second compilation in this series Horowitz goes home with Franz Liszt.
Two hungarian rhapsodies, the sonata and the b minor ballad prove that he is maybe
the biggest star of this century's great pianists. He uses his own arrangement
of Liszt's famous second rhapsody and this makes it more personal. In the eight rhapsody
he has power and strength - he could move mountains! Horowitz made a revision of
Rachmaninov's second sonata which makes it more refined and relaxed. In Prokofiev's
seventh sonata he is attacking with speed and power. Finally we hear Scrjabin and
Chopin. The 'live' recordings -
from
Metropolitan Opera House (1980) and Royal Festival Hall (1982) - have an extra dimension
of atmosphere and excitement.
|
||
Kjell Moe
|
|||
