De store pianistene: Julius Katchen

Philips' kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD'er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene

Geniforklart

Katchen mottok i 1946 fransk statsstipend og slo seg ned i Paris. Hans første opptreden for det europeiske publikum var ikke mindre blendende enn hans New York-debut. I løpet av elleve dager ga han syv konserter - alle med sensasjonelle kritikker - i den franske hovedstad som etterhvert ble hans kunstneriske hjemsted! Deretter fulgte en internasjonal karriere, med hovedsete i Europa. Han deltok ved Pablo Casals´ festivaler og opptrådte i stor skala når det gjaldt kammermusikk, særlig sammen med Josef Suk og János Starker.

Katchen skulle allerede som tyveåring bli en av hovedattraksjonene på den internasjonale musikkarena. Dette forsto Decca plateselskap ganske snart og tilbød den unge kunstneren en ytterst eksklusiv kontrakt. I 1949 spilte så Katchen inn sin første plate; med Brahms´ klaversonate i f-moll, som forøvrig står som den første LP noensinne! Også med en annen av sine plateinnspillinger skapte Katchen historie: Under Fistoularis taktstokk ble Katchens tolkning av Rachmaninoffs andre klaverkonsert den aller første solokonsert som ble spilt inn på LP.

Bare førtito år gammel måtte Katchen innse at han ikke lenger kunne glede sitt store publikum. En uhelbredelig sykdom satte i 1968 en definitiv stopp for hans offentlige opptredener, og han døde i Paris allerede året etter.

Modenhet som kunstner

Katchen uttalte en gang at bredden av hans studier og det nære kjennskapet til to kontinenter hadde vært svært berikende for ham som kunstner og for hans musikalske tenkning. Denne modning som ganske få kunstnere har i ung alder kommer til uttrykk i Katchens tolkning av Schuberts klaversonate i B dur og i Beethovens klaversonate op. 111 og Diabelli-variasjoner; alle mesterverker som fikk en sentral plass i Katchens omfattende repertoar.

Fenomenal Brahms-tolker

Og om ikke dette var en kunstnerisk bragd i seg selv, plusset Katchen på Brahms´ klaverkonserter og mye av hans kammermusikk ved noen av konsertene sine. Disse Brahms-tolkninger sammenfatter på mange måter Katchens ærbødige forhold til musikk; her opplever vi både dristighet og disiplin, han mestrer kunsten å kombinere romantisk frihet med de siste rester av klassisk formalitet, og han balanserer fint mellom det utagerende og det introspektive.

Så er det etter min mening Katchens Brahms-tolkninger som mulig er det aller beste på denne dobbelt-CD´en fra Philips. I sin f-moll-sonate - som har fem satser - legger Brahms opp til de fleste stemninger og registre som bare en komponist formår. Dette mestrer Katchen helt fenomenalt! I førstesatsen overveldes vi av den klangrikdom og -fylde som senromantikken representerer på sitt beste. I det hele rommer innledningssatsen mange brå kast: vi møter hele registeret av nyanser både i tempi, styrkegrader og temperament - slik vi kjenner f. eks. Brahms. Fra partier som nesten matcher klang og kraft fra et symfoniorkester til stillferdige partier som er myke og kjælne for øret (uten å være klisjéfylt eller sentimentale) møter vi den ekte Brahms som i dette verket uten tvil må ha vært svært inspirert av Beethoven og Schumann.

Selve formbehandlingen er ennå ikke særlig raffinert hos Brahms på denne tiden, litt "ungdommelig" iver blir for tydelig, men i de langsomme satsene merker man ansatser til den modne komponisten. I andresatsen - som varer ikke mindre enn 11´21´´ ! - glipper ikke konsentrasjonen. Tvert om mestrer Brahms i "samspill" med Katchen i denne Andante. Andante espressivo å holde vår interesse og ærbødighet til siste slutt. I sistesatsen - Finale. Allegro moderato ma rubato. - griper pianisten dertil anledningen og viser det klavervirtuos han bare er!

Katchens tolkning av Francks Preludium, koral og fuge er forsåvidt stilriktig nok. Selv i verker der han henter inspirasjon fra barokkens formskjemaer og -mønstre fremstår Franck som en svært romantisk komponist i klang såvel som i valg av register, tempi og foredragstegn. Men denne innspillingen skjemmes av Katchens altfor svake temainnsatser og mangel på stringens. Særlig er innledningen av fugen svært konturløs og diffus. Selv om avslutningen av denne sistesatsen tar seg opp og blir svært så dynamisk og mektig i "tråd" med en fuges "flukt", hjelper det ikke på helhetsinntrykket.

Ved siden av Katchens Brahms-tolkning er det hans interpretasjon av Chopins tredje ballade som tiltrekker den største oppmerksomhet på denne dobbelt-Cd´en. Denne komposisjonen som så altfor lett kan fremføres med "effektmakeri", svulstighet og "føleri", er etter min oppfatning god å lytte til. Katchen tar seg riktignok store friheter mht. rubato og tolkning av tempi, men jeg føler det faktisk befriende at en pianist tør å "ta ut" den ekstase og lidenskap som jeg føler dette verket rommer uten at det truer troverdigheten verken til komponist eller utøver. Bl.a. lykkes Katchen i å anlegge en helt annen valør og stemning i balladens midtdel (i ciss-moll) noe som betyr mye for selve formkonsepsjonen av verket. Når Brahms så vender tilbake til Ass dur i siste del har liksom verket "vokst" i mellomtiden både når det gjelder klangrikdom, harmonisk rytme (og pedalbruk), ytre dynamikk og valg av register. Dette er bare en praktfull Chopin-tolkning!

Summary in English

Born Long Branch, New Jersey, 1926, died Paris, 1969. Julius Katchen made his début at the age of ten in a radio broadcast, and played in concerts with the Philadelphia and New York Philharmonic orchestras immediately afterwards. His European début in 1946 was sensational, with seven concerts in eleven days in Paris, which became his artistic home. An international career followed, centered in Europe. He appeared at Pablo Casals´s Prades Festival and performed a wide range of chamber music with Josef Suk and János Starker. Numerous recordings included all piano works by Brahms. An incurable illness forced him to give up public performances in 1968. His wide repertory, overstepping period specializations, his phenomenal technique and his generous artistic personality gave Katchen universal stature among 20th-century pianists.

Berit Kvinge Tjøme