 |
 |  |  |
| |||
De store pianistene: Rudolf SerkinPhilips' kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD'er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene | |||
Summary in English Også omtalt i denne serien: |
Serkin ble født i Böhmen i 1903 og døde i Vermont 1991.Hans foreldrene var
begge
russiske, og han vokste opp i et musikalsk hjem. Hans far kunne ha fått et
stort navn
innen sangkunsten, men måtte oppgi karrieren som bass på grunn av økonomisk
nødvendighet.
Rudolf Serkins talent for musikk viste seg tidlig, og han spilte Schuberts impromptuer i en alder av seks! Tolv år debuterte han da han opptrådte med Wiener-symfonikerne under taktstokken til Oskar Nedbal. Programmet var Mendelssohns g-moll-konsert. Han studerte klaver i Wien hos Richard Robert og komposisjon med Joseph Marx. Møtet med Arnold Schönberg skulle bli viktig for Serkin, og han studerte i en treårs-periode både harmonilære og kontrapunkt hos denne musikkguru og en av dette århundrets største radikale tenkere mht. musikkteori og komposisjon.For å sitere Serkin: "Å spille Mozarts sonater for Schönberg var en opplevelse og erfaring som ikke noe annet kunne erstatte. Han visste bedre enn noen annen!" I perioden 1918-20 tilhørte Serkin Schönbergs krets "Verein für musikalische Privataufführungen". Imidlertid, Serkin vegret seg for å bli en forkjemper for den "atonale revolusjon" innen musikken i de første tiår av dette århundre. Som moden pianist inkluderte han Bartók og Prokofiev på sitt repertoar, men i likhet med mange andre kunstnere var han som ung mann spesielt opptatt av å beherske det klassisk-romantiske repertoaret i vår vesteuropeiske arv. I 1963 motok Serkin "Presidential Medal of Freedom", han var medlem av American Academy of Arts and Sciences og ble utnevnt til æresdoktor ved Accad. nationale di Sta. Cecilia i Roma. En overveldende kjærlighet til musikkenI 1920 startet en ny fase i Serkins liv og karriere: Vennskapet med fiolinisten Adolf Busch innledet en mangeårig aktivitet som kammermusiker, først i Berlin, deretter i Darmstadt og i Sveits. I 1936 hadde Serkin sin New York-début med Beethovens fjerde klaverkonsert og Mozarts B dur-konsert K 595 med Toscanini som dirigent. I 1937 hadde Serkin sin début i Carnegie Hall, og i 1939 emigrerte han til USA. Der underviste han først ved Curtis Institue i Philadelphia, og fra 1951 var han kunstnerisk leder ved Marlboro Music Festival (i Vermont).I tillegg til dette ga han bortimot et hundre konserter per år i Europa, Nord- og Sør-Amerika, Israel, Australia, New Zealand og Det Fjerne Østen. Adskillige plateinnspillinger ble gjort, både soloverker og kammermusikk.I sin samtid var Rudolf Serkin en av våre største tolkere av Mozart, Beethoven, Brahms og Schubert. Hans idealprogram besto av Beethovens tre siste sonater. Nettopp disse sto på plakaten ved hans siste offentlige opptreden, april 1987 i New York.Hvorfor ble Rudolf Serkin i alle de år da han ga konserter og gjorde plateopptak, betraktet som en av de ypperste blant våre store pianister? Historien har fostret adskillige pianister som har spesialisert seg i verker av Haydn, Mozart, Beethoven, Schubert og Brahms; mange av dem som har vært i beherskelse av leksikal kunnskap om dette repertoaret og ikke minst vist en eminent evne til å tolke denne musikken. Flere av dem har kanskje mer enn Serkin også opptrådt med en større "virtuos-profil" og innfridd de mange forventninger når det gjaldt publikumsvennlige favorittkomposisjoner. Årsaken til at Serkin skåret og ga ham seier, var fordi han var i besittelse av den pefekte kombinasjonen av en nærmest fanatisk troskap til komponistens musikalske budskap, en utrolig teknisk suverenitet og en overstrømmende kjærlighet til musikk. Noen pianister kan uten problemer "spise" det ene gruvekkende og tilsynelatende umenneskelige partituret etter det andre uten den minste anstrengelse. Ofte kan tolkninger av slike musikere fortone seg som relativt utvendige og nonchalante. Opptredenene kan fremstå som olympiske øvelser med en masse c-momenter snarere enn å formidle et åndelig og inderlig budskap. En pianist med fysisk tilstedeværelseHos Serkin, derimot, som tok sine klavertimer i ung alder og etterhvert skaffet seg en verdifull skolering og utdannelse, var det alltid tydelig at han hadde en liten kamp med å formidle sitt musikalske tankegods. Ordet intensitet er et nøkkelord for Serkins tolkninger. Termen inkludererikke bare de halsbrekkende passasjer han ristet ut av ermet på Steinway-flygelet etter endeløse timers hard innstudering. Like mye viste hans energiske innsats og ekte vilje til å formidle det han hadde på hjertet - i likhet med Glenn Gould - ved hans nynning, hans grimaser og tramping med føttene ved musikkens dynamiske høydepunkter.Ved sine opptredener var Serkin slik et offer for kritikk; for mange ble hans intensitet en for kraftig kost. Men - for svært mange var Serkins fokus på det musikalske budskap og hans engasjement og forpliktelse mot kunsten blandet med hans emminente teknikk en idéell kombinasjon. Beethovens "Appassionata" (1805) var alltid en av Serkins store spesialiteter. Dette var komposisjonen som representerte hans aller første plateinnspilling, og denne tolkningen vektlegger snarere de lyriske aspekter i musikken enn "tordendrønn". Tilnavnet "Appassionata" var ikke Beethovens idé, men lagt til av komponistens forlegger. Originaltittelen var "Grande Sonate pour Piano". Historien forteller at denne sonaten ble betraktet som motstykket til Waldsteinsonaten som Beethoven skrev to år tidligere. Mens disse sonatene er svært så forskjelllige i karakter og stemning, har de store likheter i strukturen. Begge har tre satser, hvorav den første og siste svært lange, og den midterste danner et lyrisk mellomspill som leder direkte inn i finalesatsen. Fin-nervetheten og sartheten i midtsatsen danner den følelsesmessige hjørnesten i hele partituret. Skjønt den innspillingen vi får av Beethovens sonate på denne dobbelt-CD´en (fra 1936) ikke viser det ildfulle temperament som Serkin skulle fremskaffe i Beethoven-tolkninger i moden alder, er denne Philips-innspilling en fascinerende dokumentasjon på en pianist som her legger for dagen at han skulle bli en av de helt store. Både finalesatsen "Allegro ma non troppo" i Beethovens sonate og de uhyre krav til en "kvikksølv-teknikk" som i finalesatsen i Mozarts konsert K. 449 representerer begge en teknisk "tour-de-force" innen klaverlitteraturen og viser Serkin som en emminent pianist. Arkitektur paret med lidenskapIfølge Serkin selv skulle dirigenten Arturo Toscanini bli personen som skulle få størst betydning for ham i sin utvikling som kunstner. Da Serkin hørte Toscanini dirigere Brahms´ andre symfoni, utbrøt han: "En utrolig åpenbaring. Det var arkitektur paret med lidenskap". Toscaninis evne til å la musikkens struktur være basisen og det bærende element i fortolkningen av en komposisjon skulle bli det altoverveiende mål i Serkins egen gjenskaping av musikkhistoriens store verker. Ved sin New York-début med Toscanini i 1936 spilte Serkin Beethovens fjerde klaverkonsert og Mozarts konsert i B dur, K. 595.Skjønt Beethoven-konserten ble innspilt på plate og sluppet på markedet flere år senere som et minne om konsertbegivenheten, skulle ikke Serkin bli forunt å gjøre plateopptak av Mozarts største klaverkonsert-juveler sammen med den legendariske meastro Toscanini.Det var fremfor alt gjennom det fantastiske samarbeide med sin gamle venn George Szell, en serie av sensasjonelle konserter under ledelse av Eugene Ormandy og flere konsertsesonger sammen med Alexander Schneider som var toppunktene i Serkins karriere.
Særlig i Serkins tolkninger av Mozarts klaverkonserter på denne dobbelt-CD´en
overbevises vi av hans evne til å forene kraft og klarhet i sitt spill.
Hans innlevelse
og hans kultiverte foredrag artikuleres som best innenfor disse perler av
Mozarts
komposisjoner som alle ble skrevet i tidsrommet 1782-84.
More interesting in terms of Serkin´s development as an artist was when his
friendship
with the architect Adolf Loos resulted in an introduction to Arnold
Schoenberg. Serkin
had already studied composition with Joseph Marx, but he was to spend three
years as
Schoenberg´s student in harmony and counterpoint. The formal rigor of this
work with one
of the century´s chief radical thinkers had beneficial side advantages. To
quote Serkin:
"To play Mozart Sonatas for Schoenberg was an experience nothing else could
replace. He
knew them better than anyone." But Serkin balked at becoming an advocate of
the atonal
revolution. In later years, he might play Bartók and Prokofiev but,
significantly, he
recognised as a very young man his calling towards the inetrpretation of
the great
central European repertoire.
In 1920 Serkin´s friendship with the violinist Adolf Busch led to several
years of
activity as a chamber musician, first in Berlin, then in Darmstadt and
Switzerland.In
1936 he made his New York début in Beethoven´s Fourth Concerto and Mozart´s
B flat major
Concerto, K. 595 with Toscanini conducting. Serkin made his Carnegie Hall
début in 1937.
In 1939 Serkin emigrated to the United States. There he at first taught at
the Curtis
Institute in Philadelphia and from 1951 was the artistic director of the
Marlboro School
and Festival. In addition, Serkin made up to 100 concert appearances per
year in Europe,
North and South America, Israel, Australia, New Zealand and the Far East.
Several
recordings were made of concertos, solo works and chamber music. Rudolf
Serkin was one
of the greatest interpreters of Mozart, Beethoven, Brahms and Schubert of
his time. His
ideal programme consisted of the last three Beethoven sonatas. He played
these in his
last appearance - April 1987, New York.
The "Appassionata" was always a Serkin speciality. It was to be his first
solo recording
and this performance displays an emphasis more on lyricism than thunder.
The delicacy of
the second movement provides the emotional core of the reading. Though the
full fury of
a mature Serkin reading is not entirely present here, this is a fascinating
document of
the emerging soloist. The final "Allegro ma non troppo" of the Beethoven,
as well as the
clear but cruel demands of the quicksilver fingerwork in the last movement
of the Mozart
Concerto, K. 449 provide aural proof of the long hours lavished by Serkin,
and each can
be regarded as technical tour-de force.
The last great influence on Serkin was, by his own admission, Arturo
Toscanini. Serkin
described hearing Toscanini´s interpretation of the Brahms 2nd symphony as: "An
incredible revelation. It was architecture with passion." This sense of the
dominant
role of structure within music in its re-creation became the greatest goal
of Serkin. He
made his New York début with Toscanini in 1936 playing both the Beethoven
4th Concerto
and the Mozart Concerto in B flat, K. 595. Although the Beethoven was
recorded and
released years later as a memento of that event, Serkin was not destined to
record the
great jewels of the Mozart concerto canon with the legendary maestro. There
were to be
significant collaborations with his old school friend George Szell, a series of
blockbuster concertos with Eugene Ormandy and sessions with violinist Alezander
Schneider on the podium. But the valedictory interpretations are the Mozart
Concertos
recorded late in Serkin´s career with Claudio Abbado and London Symphony
Orchestra.
| ||
Berit Kvinge Tjøme
| |||
