|
Man stusser: er dette opptaket virkelig fra 1959? Så uten lyte, tekniske
skavanker og uten det minste sus - og i praktfull stereo. Er det mulig?
Ja, det er mulig. Likesom Decca-teknikerne på samme tid produserte en praktfull
Das Rheingold i Wien som første steg i deres
store Ringen-prosjekt, gjorde de også La Bohème i Roma. Opptaket er praktfullt,
herlig og alldeles forførende.
Det som fascinerer med denne innspillingen er det store rommet som er skapt i
opptaket. Decca tenker i stereo, på samme måte som John Culshaw gjorde
med Ringen beveger
solistene seg slik at stemmene får en mest mulig levende gjengivelse fra
forskjellige posisjoner for å fange opp handlingen. Dermed skapes dybde og en virkelig følelse av liv
og bevegelse. Eksempelvis ligger kunstnerkameratene godt til høyre i lydbildet der
de fryser og spaser i første akts åpning. En av dem tar et slag ut på gulvet og vi
føler hvordan han nærmest slår med armene for å holde varmen der han beveger seg mot
venstre og tilbake igjen. Når de snubler ned trappa, gjør de det helt
riktig ned til venstre. Når de maser på Rodolfo gjør de det langt
'utenfor' mikrofonene. Prosesjonen på slutten av annenakta går helt riktig
fra den ene siden til den andre. Det bankes og smelles med dører, alt er gjort så levende
og livaktig som overhodet mulig.
Puccinis mest populære opera har i 40 år hatt denne innspillingen som førstereferanse.
Ikke minst skyldes det solistene - Renata Tebaldi og Carlo Bergonzi.
Igjen er det Santa Cecilia-instuttets orkester ledet av Tullio Serafin som står
bak innspillingen. Men først og frekst er det de to solistenes store roller. Her kan
vi riktig nyte Renata Tebaldi og Carlo Bergonzi. Stor høyde blir det
over deres elskovsduett i førsteakten . Her ser vi hvordan fremragende sangere vinner
på å ha kontroll og ikke synge ut med full bravura i partier som lett kan
invitere til det.
Hva skal vi med nyinnspillinger når vi har slike versjoner som dette?
|