 | 
| 
| 
|
Harald Sæverud: Fagottkonsert, Lucretia-Suite, Salme symfoni
| |
 Glimrende | |
av Kjell Moe | |
|
Dette er den andre CD'en hvor Stavanger Symfoniorkester hyller 100-års jubilanten
Harald Sæverud. Den forrige - med Peer Gynt-musikken og noen av hans mest kjente
'slåtter' for orkester - vakte vår ubestridte jubel
som en av de beste - den beste! - som var
gitt ut med orkestermusikk av Sæverud. Ikke bare spilte musikerne usedvanlig friskt og
spenstig, det var også en profesjonell klang over orkesteret som, hvis man skulle
sammenlikne, faktisk kunne sette det på linje med Oslo-filharmonien. I hvert fall
for denne innspillingens vedkommende.
Bergens-filharmonikerne har også vært ute med to dobbelt-CD'er med musikk av Sæverud i år. Her kunne man sammenlikne - og dette falt uten enhver tvil til Stavanger-musikernes fordel. På denne CD'en er det bare Salme-symfonien som har vært spilt inn før. Bergens- filharmonien har gjort en eldre innspilling med Karsten Andersen samt den nyere med Dmitri Kitajenko. Sammenliknet med disse to har jeg ikke problemer med å si at Stavanger Symfoniorkesters nye versjon må være den beste som foreligger på CD-markedet. Faktisk blir denne symfonien en nesten ny opplevelse for meg med denne innspillingen. Der jeg tidligere lurte på om komponisten virkelig skrev fiolinstemmene så tynt og pistrete, har jeg nå fått visshet i at det er ikke Sæveruds evner til å beherske symfoniorkesteret det skorter på. Her får vi vist at Sæverud til fulle visste å utnytte den fulle klangen i orkesteret - så sant musikerne er i stand til å følge opp. Det er her det blir en utsøkt fornøyelse å nyte denne musikken - som til nå, må jeg dessverre si, har eksistert i versjoner som ikke yter musikken full rettferdighet. Her toner den ut, avbalansert, klar, full og mektig - og uten pistrete fioliner. En flott innspilling! Den sjeldne spilte fagpottkonserten er vel det verket som burde tildra seg mest oppmerksomhet all den stund den er, såvidt jeg vet, den eneste fagottkonserten som eksisterer i norsk orkesterlitteratur. Det er tydelig at Sæverud har strevet med å få den til, og sluttversjonen ble fullført takket være Robert Rønnes som også er solist på denne innspillingen. Det er et lyrisk verk hvor det er lagt mer vekt på instrumentets sangbare klang enn for solistiske krumspring. Scenemusikken til Lucretia ble skrevet til en oppføring på Den Nationale Scene i 1935, bestilt av Hans Jacob Nilsen. Sånn sett kanskje en forstudie til Peer Gynt-musikken som kom ut fra samarbeidet mellom instruktør og komponist over ti år senere. Denne musikken står fullt på egne ben, og var et sympatisk møte. En liten raritet: Sæverud bruker som gjennomgangstema en fanfare som virker kjent. Men her må man kunne snakke om beslektede sjeler, for motivet som innleder sistesatsen i Bartoks konsert for orkester ble vitterlig skrevet ti år etter, og det er intet som tyder på at Bartok har fått høre Sæveruds scenemusikk i USA. Vi har imidlertid fornemmelsen av at av alle samtidskomponister, var Bartok den som sto Sæverud nærmest, jfr. klaverkonserten. Nok en glimrende innspilling med Stavanger Symfoniorkester, om ikke med samme spektakulære musikk som på den første Sæverud-CD'en. Men bevares, for en nytels dette er. Og skaff deg den bare på grunn av Salme-symfonien alene. Sæveruds flotte musikk fortjener det. |
Kjell Moe |
|