| Ikke siden Truls Mørks legendariske innspilling av disse konsertene for noen år siden har det kommet en versjon av disse konsertene som har gledet oss mer enn dette. Spillet tar tak i deg fra første dobbeltgrep, og henrykkelsen stiger utover i konserten.
For her er det så mye å glede seg over. Den svenske mesteren får virkelig grep om sin Sjostakovitsj og det russiske orkesteret er elektrisk på banen.
Hva er det som gjør disse konsertene og særlig den første til en så uimotståelig vinner? Helt siden jeg hørte den med Mstislav Rostropovitsj' legendariske konsertinnspilling da han introduserte konserten i Vesten og USA på slutten av 50-tallet, har den fanget meg som ren trolldom. Her har en av det forrige århundrets store toneskapere laget et verk som er noe av det fremste han har laget - også av cellokonsert totalt.
Det finnes ikke mye å velge av blant cellokonserter. Her har vi til og med to. Den andre konserten må rett og slett sees på som oppfølgeren av den suksessen den første hadde. Men den er skrevet under langt andre forhold og har en atmosfære som er langt forskjellig, melankolsk, trist og preget av komponistens sykdom den siste tiden av sitt liv.
Men det er de fantastiske dobbeltgrepene i førstesatsen av den første konserten som fanger deg umiddelbart. Rytmiske er de og en variasjon av komponistens 'monogram'-motiv - forbokstavene i navnet hans DSCH - som han tok i bruk første gang ti år tidligere og som vi har hørt i den åttende strykekvartetten og den tiende symfonien. Men denne versjonen er kanskje den mest kjente av alle i bruk av dette motivet.
En cellokonsert er også for et instrument som kanskje ikke har altfor mye å boltre seg i. Derfor også en lang cadenza-sats hvor de melankolske temaene får en utdyping.
Dette er en innspilling det er vanskelig å komme utenom. Løp og kjøp!
|
