|
 |
 |
 |
|
|||
Ragnar Søderlind |
|||
 |
Ragnar Søderlinds nye CD forelå godt timet til uroppførelsen av hans opera Olav Trygvasson i Bergen, og dermed er komponisten Ragnar Søderling behørig satt på pidestallen: som fullføreren av den uferdige nasjonaloperaen til Grieg og Bjørnson. Det er heller ikke ubetydelig at han står fram som komponist til to sentrale verk for orkester fra 90-tallet, tatt opp i Radiohuset i Moskva med ingen ringere enn Vladimir Fedoseyev som dirigent for Tsjaikovskij Symfoniorkester og støttet av Norsk Kulturråd. Cellokonserten er et stort verk i omfang. Det er også komplisert. For Søderlinds ry som klanglig mester og nærmest nyromantiker får kanskje noen til å tro at han skriver ubesværet tonal musikk. Slik ikke med denne konserten. Cellokonserten er et verk som bæres oppe av store cadenza-spenn hvor celloen er overlatt til seg selv i lange partier. Det er Øystein Birkelands fortjeneste at han mestrer disse spenningene gjennom instrumentet. Mye av konserten bygges rundt cadenazer som vi finner både mellom slutten av førstesatsen og adagio-satsen og i finalen. Her presenterer også orkesteret et tangomotiv som gir satsen luft og rytme. Cello'en blir lys og varm. Men grunntonen i konserten er dramatisk. Symfoni nr. 4 - Sedimenti musicali - er et helt annet verk. Riktignok åpner den med veldige utladninger i starten på førstesats. Sin dramatiske åpning til tross, her finner vi store klanglige partier med et melodiøst uttrykk som minner meg umiddelbart om de dramatiske verkene til Rautavaara/Kokkonen/Sallinen-generasjonen i Finland. Men som tittelen antyder, dette er et oppdelt verk som består av flere seksjoner og ikke bare satser i tradisjonell betydning. Sterkest inntrykk gjør de roligere deler av symfonien, særlig den formelle annensatsen. Symfonien er ikke notert for mer enn to satser. Derfor slutter symfonien kanskje noe brått som helhet. Vi savner kanskje et større oppbygg, mer monumentalisme som kunne slutte rundt den langlig vakkert formete annensatsen. Men innspillingen av denne symfonien og cellokonserten bidrar til å slå fast Søderlinds posisjon som en av våre betydeligste tonekunstnere i dag. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
