Frisk russisk senromantikk

Det første som slår en med denne innspillingen er klangen. Og det er utelukkende et forhold som skyldes at opptaket er fra Göteborg Konserthus, navngjeten for sin akustikk og en av de fineste orkestersalene i verden.

Maximilian Steinberg er en relativt ukjent komponist. Dette er også den første innspillingen som foreligger av denne symfonien. Men som eksponent for sin tidsepoke er han levende og vital nok: på den tiden symfonien ble skrevet var han og Igor Stravinskij studiekamerater - og konkurrenter! - ved konservatoriet i St. Petersburg. Begge var komposisjonselever av Nikolai Rimskij-Korsakov og mens Stravinskij dro til Paris og formet dette århundrets nye tonespråk med sin revolusjonerende musikk - Vårofferet som det fremste - forble Steinberg i Russland og senere Sovjet. Han ble også svigersønnen til Rimskij-Korsakov, senere komposisjonslærer blant annet for Sjostakovitsj, og det er vel dette musikkhistorien kom til å huske ham for.

Hvis nå ikke Deutsche Grammophon og Göteborg-symfonikerne var så forutseende å feste denne symfonien til de digitale ruller. For dette er freskt!

Sammenliknet med Stravnskijs første symfoni fra omtrent samme tid vil vi påstå at det er atskillig mer futt og fart i Steinberg. Han løfter de senromantiske klangene over fra det svulstige og overlessete til et musikkspråk som låter friskt og nyskapende. Her kunne sannelig både hans lærer og svigerfar - og studiekollega Igor Stravinskij - hatt litt å lære.

Nå gikk det ikke slik for Steinberg i fortsettelsen. Han forble tro mot sine treklanger - og lot seg senere bruke i den sosialistiske oppbygningens tjeneste - og forlot ikke dominant og subdominant for de rytmiske og kompleksiteter som Stravinskij, eller bitonale og dramatiske grøss i et anarki av kryss og b som Prokofiev, en annen av Rimskij-Korsakovs elever. Derimot kom det senere fra hans hånd 'maskin'symfonier med den rette patos i den sosialrealistiske ånd, uten den spenst og det løft en Prokofiev eller Sjostakovitsj maktet å skape i tilsvarende verk.

På mange måter er Maximilian Steinberg mer enn svigersønnen, han er forbindelsesleddet mellom de store russiske toneskaperne på 1800-tallet og vårt århundrets største symfonikere og filmkompøonister i Sovjet. Men artig er det at han i sin ungdom var i stand til å skrive slik fengende musikk. Som tidsbilde er også dette en unik dokumentasjon av det som spirte og grodde i det unge komponistmiljøet i St. Petersburg i årene rett før 1910.

I tillegg slår Gøteborg Symfoniorkester til med toppspill. All den stund orkesteret har eksklusiv platekontrakt med Deutsche Grammophon som eneste nordiske orkester kan det trygt regne seg som Nordens absolutt fremste, kanskje med Oslo-filharmonien på sin side på sitt beste.

Kjell Moe