|
 |
 |
 |
|
|||
Alpesymfonien |
|||
|
Richard Strauss omtalt i Kulturspeilet: |
Richard Strauss' Alpesymfoni var lenge neglisjert, til langt opp i vår tid. Mange mente at her hadde han strukket seg for langt, at dimensjonene ble for dramatisk store og at senromantikken her hadde møtt en naturlig grense i konkrete naturbeskrivelser opphøyd i det metafysiske. Han skrev verket i etapper i årene 1911-15 og var innimellom opptatt med Ariadne auf Naxos, Josephs Legende og første delen av Die Frau ohne Schatten. Rosenkavaleren var nettopp gjort ferdig og suksessen var et ubestridt faktum. Ser man på hans lange produksjon i sin helhet er dette kanskej hans lykkeligste og mest produktive tid som komponist. Derfor er også kontrastene mellom symfonien og Rosenkavaleren så store at man sikkert hadde vanskeligheter med å godta at samme komponist sto bak. Det å bestige et høyt fjell, soloppgang, brusende fosser, dramatisk storm og bjeller fra kyrne var vanskelig å forestille seg fra samme komponist som hadde skrevet et slikt mesterverk som Rosenkavaleren. Det var også tyve år siden han skrev de forrige store symfonske og dramatiske tonediktene (med unntak av Domestica-symfonien). Det er først i de senere tiårene at dette verket er blitt løftet fram og fått den plass det rettelig fortjener. Blant annet gjorde Oslo-filharmonien en nesten sensasjonell framføring av det på Salzburg-festivalen for noen år siden. På denne innspillingen er det Christian Thielemann som leder Wiener-filharmonikerne. Opptaket er fra en konsert i Musikverein for litt over et halvt år siden, men dette merkes ikke, kanskje utenom det lille ekstra av nærvær og intensitet som et levende opptak gir. Femti minutters mektig musikk gjennom tåkeheimen opp mot tindens topp og så ned igjen. Utladningene fra er et stor orkester er der, og orkesterklangen er mektig. Det er en opplevelse å høre Wiener-filharmonikerne i verkets høydepunkt, bestigningen av selve tindetoppen og visjonene derfra. La oss ikke bli for bokstavelige - eller for metafysiske - dette er stor musikk! Overgangen til den elskelige Rosenkavaleren-musikken blir kanskje for stor. Vi går rett fra nedstiging og veldige utladninger i storm og tåke til elskovsscenen i åpningen av operaen. Større kontraster kan vi ikke få og skal vi trekke noe for denne utgivelsen, må det nettopp bli dette. Men sødmefyllt og elskelig er denne musikken, nesten over alt annet! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
