 |
 |
 |
 |
|
|||
Bryllupssuiten |
|||
|
Geirr Tveitt omtalt i Kulturspeilet: - Prillar - Musikk i norsk toneleie for orkester, Solgud-symfonien
tre stykker frå Baldurs draumar
|
Dette er den andre utgivelsen i Naxos' store serie med utgivelser av Geirr Tveitts orkestermusikk. På denne finner vi hans mest populære orkesterverk, den første suiten fra Hundrad Hardingtonar. I tillegg får vi den fjerde suiten, Brudlaupssuiten, sannsynligvis spilt inn for første gang på plate eller CD. Vi ser 'sannsynligvis' for i sin helhet har vi kanskje ikke hørt den før, men noen av 'sangene' er godt kjent fra før. Den første suiten er et mye spilt verk og er et av de verkene som oftest framføres av norske 1900-talls komponister. Grunnen er at suiten er nokså oversiktlig i den betydning at partitur og verk ikke er fylt av den usikkerhet som kommer av stadige skriblerier, forandringer, påplussinger og atskillige forskjellige versjoner som bidrar til å skape tvil om musikken. Og selvfølgelig at dette er kraftig, livsbejaende og frisk musikk. For Geirr Tveitt var ingen enkel ni-til-fire komponist. Han forandret stadig, skrev om, tok ut og inn og skapte dermed en viss forvirring rundt seg. Til og med disse opprinnelsen til disse Hundrad Hardingtonar er det tvil om. Visst finnes folketoner i dem - mest sang eller sangstubber, som Geirr Tveitt har nedtegnet og viderebearbeidet - men mye taler for at han komponerte flere av stykkene selv, i en slags 'folketone'stil. Tonene kunne kanskje komme svevende til ham gjennom Hardangerlufta? Ved gårdsbrannen i 1970 forsvant mesteparten av hans store produksjon hvor bare noe har kunnet la seg rekonstruere. I denne musikken finner vi Geirr Tveitt på sitt fremste. Her er ingen strenge formkrav. Musikken framstår som her-og-nå, og vi merker at dette er hentet rett ut fra komponistens sinn og sjelsstemning. Samtidig får vi raske glimt av naturen - Moltor og myrabær - og øllet flyter tett. Først og fremst er det ingen patos-lik nasjonalisme i tonespråket og skildringene. Natur, folk, møter og sinnstemningen - Syrgjeleg song um ein tom brennevinsdunk - framstår som det er, gjerne kortfattet i formen. Man kan gjerne trekke sammenlikningen med andre komponister, som eksempelvis Bela Bartok, men det må bare gå delvis på formen, ikke på innhold. Et visst slektsskap kan likevel anes for den friske orkestreringen og evnen til rett-på-sak. I Fylle-snakk føyer han til hommage à l'atonalité, riktig beskrivende musikk og lyden av glass som knuses beskriver stemningen. Naxos har satt i gang denne store serien samtidig med at Stavanger Symfoniorkester under Ole Kristian Ruud også kommer med en serie med musikk av Geirr Tveitt. Dermed kan vi sammenlikne denne Naxos-innspilingen med den innspillingen av den første suiten (koblet med den andre) som de gjorde for to år siden. Vi skal ikke holde den ene mot mot den andre, et skotsk mot et norsk symfoniorkester, for begge innspilllingene har sin verdi i henholdsvis suite nr. 2 og suite nr. 4. Suite nr. 4 er kalt Brudlaupssuiten fordi den programmatisk beskriver et bryllup fra mannen er på frierføtter til gjestene drikker krutt-sterkt hardingøl på bryllupsfesten. Den har en merkverdighet i nummereringen. På den klaverversjonen som Håkon Gimse tidligere har gjort av Hundrad Hardingtonar stanser han ved nr. 50, og de forskjellige stykkenes tittel er heller ikke identisk. Her nummereres suiten fra nr. 46 til 60. Dette må sannsynligvis settes på den kontoen for forrvirring som komponisten selv bidro til, eller er det for å systematisere, at hver suite har femten numre? Bjarte Engeset har redigert denne suiten som knapt har vært framført i sin helhet etter urframførelsen i 1958. Flere av musikkstykkene er kjente fra før gjennom konsertframførelser, eksempelvis Du, Friar-føter, Pao veg te Brudlaupsgarden, Graot og laott aot ain baot, Skottrarar, Brura-drammane og Haring-øl. Suiten innholder perler som Krune-brura, Når kvite skaut i sumarbrisen bylgjer og So stilt dei ror på ain baot. Det sterke brygget er framtredende både i denne suiten som i den første. Dette er en viktig del av den norske musikkhistorien. Det er mer enn prisverdig av Naxos at de gir ut denne musikken, samtidig som det også må ha kostet en del strev med redigering og systmatisering. En velkommen utgivelse - og en alldeles herlig musikk! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
