Sterkt hardingbrygg

Dessuten ord som denne stakkars østlendingen ikke forstår - Å, naoe meg no fø mi tusta - som jeg fikk hjelp av den engelske oversettelsen til å tyde meningen med.

Det er krutt i hardingbrygget og med sterkt øl drar vi til fjells! Fossen dundrer nedover fjellsida og bekken klukker frisk. Også det poetiske og mystiske glir inn: Rjupo pao folgafodnæ - den skjønte jeg! - munnharpelåter og sanger bak huldrehaugen, og du må ha dårlig fantasi for ikke å bli forført av stemningen i Seljeflyte yver stillt fjellvatn. Det dramatiske skjuler han heller ikke: Her får vi gamle-Eriks klagesong like djevelsk som hertug Blåskjegg i Bartoks opera.

Geirr Tveitt var opptatt med å samle disse folkevisene i hele sin voksne tid som komponist. Femti av dem er utgitt for klaver - det finnes en innspilling av dem med Håvard Gimse - og tredve i de to orkestersuitene hvor den første tilhører standardrepertoaret til norske symfoniorkestre.

Merkelig nok har suite nr. 2 fått anledning til å eksistere i det ukjente, og dette er faktisk den aller første innspillingen av dette verket. Sånn sett er dette en innspilling som med rette kan få betegnelsen: Nasjonalskattene fram i lyset!

Håvard Gimses klaverinnspilling ble med brask og bram lansert til Naxos' 10-årsjubileum. I og med at den omfatter ytterligere 20 låter er det en supplerende innspilling til denne for de som ønsker å gå dypere ned i Geirr Tveitts toneverden. Også Leif Ove Andsnes har spilt inn noen av låtene hans på sin Grammy-nominerte solo-CD Den långje långje vettranåttæ. Tittellåten er selvfølgelig Geirr Tveitts.

Det er med andre ord internasjonal flukt over Geirr Tveitts musikk i disse dager. Paradoksalt er også disse to suitene Geirr Tveitts mest 'internasjonale' verk i den forstand at han her låner øre til den europeiske kunstmusikken mer enn til sine studier i lydiske og frygiske 'gammelnorske' tonearter som engasjerte ham så mye. Vi har nevnt Bartok - og ikke uten grunn. Det er ikke bare folkemusikken som basis disse to har til felles. Også fargeleggingen, de dramatiske skiftene og voldsomme spennene i musikken er noe som går igjen.

Stavanger Symfoniorkester kan jeg ikke få fullrost godt nok. Gjennom sine Sæverud-innspillinger - se over - har de vist at de også har et sterkt grep om orkestermusikk fra dette århundret. Fra før av er de i europeisk toppdivisjonen hva angår musikk skrevet før 1850, noe som ikke minst skyldes deres samarbeid med Frans Brüggen.

Nå er det Geirr Tveitt de har kastet seg over. De framfører han med en frisk og spenstig holdning - som om det sterke hardingbrygget har gått rett inn i blodet. Ikke finnes det noe å sammenlikne med når det gjelder den andre suiten, og for den førstes del har jeg aldri hørt den spilt på en tilsvarende freidig måte. Per Dreier og Royal Philharmonic Orchestra har riktignok gjort en innspilling den gang Kulturrådsmidler sto i kø for å bli brukt til slikt, og dette er et engelsk orkester i toppklasse som låter bra og har sterk fylde i seg, men det er nettopp her problemet ligger: det blir for fyldig i forhold til Stavanger-musikerne. Med andre ord låter britenes kongelige filharmoniske orkester rett og slett som en 'hengeræv' i sammenlikning for å bruke et uttrykk fra Geirr Tveitt selv.

Sæverud-prosjektet er ennå ikke fullført. Denne innspillingen gir løfter om at det er mer Geirr Tveitt å hente for de eminente musikerne fra Stavanger. Nå venter vi bare på at de skal bidra til å løfte fram den tredje store norske komponisten fra første delen av dette århundret: Fartein Valen. Alt som eksisterer av innspillinger av hans orkestermusikk er fattig og dårlig og i følge kilder i Kulturspeilets umiddelbare nærhet ikke representativt for hva denne komponisten egentlig er i stand til vise.

Men inntil videre: nasjonalskattene er hentet fram i lyset med denne innspillingen. Vi gleder oss!

Kjell Moe