 |
 |
 |
 |
|
|||
Boulez med Varèse |
|||
|
Se også: |
Så tett går det an å komme musikkhistorien. Pierre Boulez leder her Chicago Symphony Orchestra i framførelsen av fire av sveits-amerikaneren Edgar Varèses (1883 - 1965) verk. Det ene - Déserts - introduserte han til og med på urframførelsen i Paris i 1954. Pierre Boulez kom til å bety mye for å gjøre Edgar Varèse kjent. Det er derfor ikke vanskelig å trekke forbindelseslinjene mellom de ulike polaritetene som Boulez representerer - som strengt matematisk og nøyaktig komponist - til det løsslopne anarkistiske som vi finner hos Frank Zappa. Begge holdt oppe Edgar Varèse som sitt store ledebilde, og for å knytte forbindelseslinjene ennå tettere: Pierre Boulez var den første seriøse dirigent og komponist som (utenom Arne Nordheim!) tok Zappa på alvor og spilte inn flere av hans verk for symfoniorkester. De fire verkene her er ikke det mest typiske for hva Varèse har komponert, dvs. det er stor sett det han har komponert for større symfoniorkester. Utenom da Ionisation som er skrevet for 13 slagverkere. Men det er spennende å lytte til. For her er en toneskaper som har betydd mer for ettertiden og vår oppfatning av helheten i musikkbildet enn hva hans korte verkliste forteller. Hør på Ionisation et par ganger til og du oppfatter ganske klart at dette ikke er noen Solveigs sang, knapt noe annet du noengang har hørt. Et spenn mellom klanger, rom, lyd og rytmer. Fanger vi det opp? Noen har gjort det. Boulez er den ene, derfor er denne innspillingen historisk. Men betydningen av Varèse er langt større. Bare lytt etter og finn igjen de sporene han la etter seg i dagens musikkbilde. Eller i vår totale oppfatning av hva musikk egentlig er. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
