 |
 |
 |
 |
|
|||
Pavarottis Maskeball |
|||
|
|
I denne serien med operalitteraturens mest populære verk har vi fått den ene praktutgivelsen etter den andre. Plateselskapet har nesten overgått seg selv i å plukke fram det aller beste av det beste i sine arkiver - og resultatet er forbløffende og til glede for alle operavenner. Vi kan så sterkt vi kan anbefale disse innspillingene. Men alt er ikke like bra. Denne utgivelsen av Maskeballet skuffet oss noe. Vi vil ikke si at den er dårlig, på langt nær, men det holder ikke samme standard som de andre utgivelsene i denne serien vi har hørt. Eller for å si det korrekt: den har ikke samme fremragende nivå som en del av de øvrige. Vi får en ung Pavarotti i rollen som Riccardo (Gustav III) - og for mange vil kanskje det være en god grunn for å skaffe seg innspillingen. Han synger upåklagelig. Om ikke så blendende storslått og vakkert som man er vant til fra den kanten, er det i hvert fall kontrollert. Det er ytterst sympatisk å høre denne fremragende sangeren i en rolle hvor det utadvendte har veket plassen for innlevelse. Det som drar ned produksjonen er et betydelig miss i en av de andre rollene. Vedkommende må være indisponert. Nesten pinlig at et velrenommert plateselskap som Decca har latt dette passere og attpåtil gjenutgir opptaket. Kunstnere burde være beskyttet mot slikt. Alle kan ha sine ekstra vonde dager da ingenting stemmer, og operasangeres stemme er det mest påvirkelige av alt. Versjonen som brukes er den reviderte. dvs. den sensurerte. Beskrivelsen av et virkelig kongeattentet - slik det virkelig fant sted i Stockholm på 1790-tallet - ble for sterk og Verdi laget derfor denne versjonen hvor handlingen i stedet er lagt til Boston (!). I dag brukes som kjent bare den opprinnelige og virkelige versjonen hvor svenskekonger er svenskekonger i levende og (senere død) live. Det virker også som noe av spruten av spillet har latt seg påvirke av dette. Santa Cecilia-instituttets orkester er ikke like feiende spenstig som på en rekke av de andre innspillingene i denne serien. Men likefullt: en gjenutgivelse som gir stor glede. Og en Pavarotti i virkelig praktslag. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
