 |
|
|||
| Wienerskoler i speil | |||
|
Betegnelen første og andre Wienerskole var noe ettertiden satte som merkelapper på de Wiener-baserte komponister Haydn, Mozart og Beethoven og de over hundre år senere Schönberg, Webern og Anton Berg. Den første 'skolen' var banebrytende når det gjaldt å forme sonate-satsen - og derved symfonier og konserter slik vi kjenner dem i moderne forstand. Den andre utviklet tonekunsten videre gjennom tolvtoneteknikken, noe som igjen førte musikken langt videre hvor tonene var 'demokratisk likestilt' overfor hverandre og vi fikk en utvikling hvor dynamikk og klang fikk stor betydning. Det føtte over til dagens musikkbilde.
At det ikke oppsto noen betegelse Wiener-skole for de sent 1800-talls komponistene Brahms og Bruckner, begge da bosatt i Wien, skyldes vel kanskje at disse komponistene sto for det stikk motsatte innen sitt musikksyn, selv om begge bygde på det klassiske formbegrepet som 'den første wiener-skole' hadde utviklet. Vi må da også ta med at flere av de berørte Wien-komponistene var født langt andre steder enn i Wien, endog i andre land, men hadde flyttet dit som det senteret for musikkliv byen alltid har vært. Tor Espen Aspaas er ikke den første som har tatt mål av seg til å stille sammen komponistene fra disse to 'wiener-skolene' og speile deres musikk mot hverandre. Det er interessant å sammenlikne deres musikalske uttrykk, all den stund disse komponistene var helt banebrytende for musikkhistorien. På denne CD'en gir han tonebildet et helt bevisst uttrykk, det er intet av Haydns og Mozarts rokokko-musikk. Vi får i stedet Beethovens siste sonate i c-moll i all sin majestetiske velde. Det er derfor interessant å høre denne sonaten av Beethoven i forhold til Alban Bergs sonate opus 1. Mens Beethoven strekker ut, går Alban Berg den motsatte veien. Han lar oss lytte til musikken og klangene og er ikke interessert å vise seg fram i all sin grandiose velde. Alban Berg var den av den 'andre wienerskole' som også laget mest publikumsvennlig musikk. Hans ofte ekspresjonistiske uttrykk kom til å fenge stor interesse, i konsertlokalene som i operahusene. Anton Webern var den mest kortfattede og innadvendte av de tre komponistene i den 'andre wienerskole'. Slik sett vil han også oppfattes som det motsatte i uttrykket av Alban Berg. Dette hører vi i de fire korte - i underkant av seks minutter - stykkene for fiolin og klaver som presenteres her. Miniatyrer er også Schönbergs seks 'små' klaverstykker opus 19. Men klanglig er de gode kontraster til Beethovens sonate. Det passer likesom å få anledning til å trekke pusten etter Beethovens store utladninger. Tor Espen Aspaas gir oss fire komposisjoner fra hver av de to såkalte 'wiener-skolene'. De står godt til hverandre og han spiller dem sympatisk og innlevende. Et avgjort pluss! |
||
| Kjell Moe kulturspeilet@pluto.no |
|||
