 |
 |
 |
 |
|
|||
Eventyr i Operaen |
|||
 Beatrix Balazs (Askepott), Marek Jez og Eric Vides (stesøstrene), Jeanette Hansson (stemoren) og Jan de Miranda (faren), foto: Erik Berg  Beatrice Balazs og Richard Suttie, foto: Erik Berg Se også: Kulturspeilets omtale av Prokofievs musikk |
Det som tydelig utmerker seg ved denne forestillingen er de to pas-de-deux'ene til
Beatrix Balasz og Richard Suttie i annen- og tredjeakten. Her viser de
begge en uhyre sjelden stilfull eleganse, en brillians i å vise hvordan noe som er
uhyre vanskelig ser lett og enkelt ut. Balasz har i sitt uttrykk en
yndig finstemhet
i både de små hånd- og armbevegelsene samt i det følelsesmessige uttrykket. Suttie
er den perfekte partner, stø, sikker og med suveren strekk. De er samdanset til
fingerspissene. Som tilskuer gir en seg over og bare nyter.
I første akt er alle travelt opptatt med å forberede seg til kveldens ball. Store deler av denne akten er det pantomimiske uttrykket dominerende. Deler av dette blir fort masete og tomt og mangler innhold og spenst. Men Marek Jez som den ene stesøsteren er morsomt og uhyre plastisk der han snubler og faller og erter sin søster. I tillegg viser han i scenen i andreakten hvor han presenterer seg for prinsen en teknikk i fotarbeidet som er uhyre komisk. Ole Willy Falkhaugen som parykkmaker hadde en positur som var halsbrekkende festlig. Hedda Staver Cooke som gammel kone hadde en tilstedeværelse og utstråling som var fascinerende, skiftende med det vennlige og det skremmende. Scenograf David Walker skal ha ros for sin elegante og eventyrlige vogn som ble trukket av fire dansere maskert som hester. Det er gjennomført godt danset gjennom hele forestillingen. Koreografien er tradisjonell og i ballscenen er det mange vakre partier men det er ikke noe som utpreger seg særpreget eller originalt. Det samme kan sies om det siste tablået som ble noe overlesset. En gjennomarbeidet forestilling med humor og alvor. |
||
Grete Nordtømme
|
|||
