Prokofievs filmatiske musikk

Desto merkerligere blir omstendighetene det oppsto under. I balletten forekommer det ingen heltemodige sønner og døtre av fedrelandet, her var det ingen sosialrealisme i handling og innhold og avgjort ingen tendens i at dette skulle tjene sosialismens og proletariatets sak.

Da Prokofiev skrev musikken til Romeo og Julie var Moskva-prosessene i full gang. Kommissæren for kunst og kultur, Zdanov, presset på for 'renhet' i den skapende kunsten. Det var derfor gitt at Romeo og Julie ville være et dristig stykke musikk å skrive for komponisten under slike forhold. Men etter premieren på Bolsjoi gle den klassisk formete balletten sakte men sikkert inn i standardreperoaret. Prokofiev ble også kåret som helt av Sovjetunionen for sine musikalske innsatser.

Rett før den naziarmeens krigsmaskin veltet inn over Sovjetunionen startet Prokofiev med å lage de første skissene til sin andre store romantiske ballett, Askepott. Musikken ble ikke ferdig før i 1944. Det er bemerkelsesverdig at Prokofievs to store komposisjoner for den klassiske balletten - Romeo og Julie og Askepott - er blitt til under ytre omstendigheter hvor man skulle tro at komponisten ville være opptatt av helt andre ting. Prokofiev var også det, han var lur nok til å skrive en 'bursdagskantate' for Stalin i 1938, og gjorde også korverk og komposisjoner for å støtte opp under patriotismen og kampviljen hos soldater og befolkning under 'den store fedrelandkrigen'.

Men selv satt han langt unna frontlinjene og skrev musikk til Askepotts eventyr på slottsballet mens 20 millioner landsmenn møtte døden under krigshandlingene.

Det er intet å si på Prokofievs patriotisme. Hans kantate Aleksander Nevsky, opprinnelig skrevet for film rett før krigen, har en klar og utilslørt mening: forsvar av fedrelandet mot utenlandske inntrengere. Samme tendens går igjen i musikken han gjorde til Eisensteins siste storverk: Ivan den fryktelige. Samtidig skrev han på sitt hovedverk, den enorme operaen Krig og Fred, som bygger på Tolstojs store episke roman. Denne påbegynte han mens krigsskyene begynte å samle seg i horisonten og holdt ham sysselsatt de siste 10-15 årene av sitt liv, et operaverk han aldri kom seg til å se seg ferdig med.

Hvordan er så musikken til Askepott i sammenlikning med Romeo og Julie? Forbausende lik. Det er nesten som man fornemmer at de to verkene glir over i ett. Intensiteten, den tette nesten filmatiske farveleggingen av koreografien og, det må sies, den sterkt realistiske strengt formete musikken er den samme som gjør Romeo og Julie til en slik fenomenal suksess.

Det er helt tydelig at Prokofiev tenkte 'handling'. Han er mindre opptatt av den klassiske ballettens krav til form og oppvisning i hopp og sprang. Derimot skildrer han nesten nidkjært og detaljert et handlingsforløp nesten ned til den enkelte detalj.

Også de dramatiske spennene i musikken er med på samme måte som hos forgjengeren. Men tonen i balletten er en annen og komponisten kan ikke dy seg for å smøre stort på i trylle- og ballscenen: her skal det være klassisk ballett! Morsomt er komponistens sitat av seg selv med bruk av den kjente marsjen fra hans commedia dell'arte-opera Kjærligheten til de tre appelsiner i scenen med appelsinene under ballet.

Det var også i det dramatiske at André Presser, dirigenten for denne oppsetningen, sviktet. Han så på musikken nærmest som et mykt og sordinfyllt akkompagnement til en sukkersøt eventyrhistorie. Sordinene ble flittig brukt - men det tragiske og alvorligere i Prokofievs musikk ble holdt nede.

Da det virkelig smeller, og handlingen plutselig får et dramatisk preg på slutten av annenakten, kviet han seg for å slippe løs de prokofiev'ske dissonerende klangene med alle sine fff'er. Det ble for tynt og lite fullførende.

Askepott er en klassisk ballett som i større og større grad har vunnet innpass på spilleplanene for de største ballettensemblene de senere sesongene. Har man latt seg forføre av den fenomenale musikken til Romeo og Julie, faller man også for Askepott. Det er i sannhet stor og fengslende musikk vi får høre.

Kjell Moe