|

Itziar Martinez Galdos som Nedda der hun i sin 2001-versjon sender
hemmelige tekstmeldinger til elskeren på mobiltelefonen, foto:
Anne-Lise Heitmann

Jubel og begeistring til ensemblet etter forestilingen på Grünerløkka
lørdag, foto: Anne-Lise Heitmann

Ole Jørgen Kristiansen entrer Birkelunden på utendørsforestillingen
lørdag, foto: Anne-Lise Heitmann
Ole Jørgen Kristiansen fremfører sin Prolog mens Terje Boye Hansen
leder Forsvarets Stabsmusikkorps, foto: Anne-Lise Heitmann
|
Med tre gratis utendørsforestillinger på en uke markerer Den
Norske Opera seg sterkt i Oslo disse solfylte sensommerdagene.
Enakteren BAJAZZO ble fremført i Birkelunden på Grünerløkka lørdag og i Frognerparken
søndag denne helgen, begge dager kl. 14.00 i stekende solskinn.
Vi krysser fingrene for at godværet holder seg til neste lørdags
kveldsforestilling på Rådhusplassen.
Det var morsomt å se hvor forskjellig den samme forestillingen
artet seg på Grünerløkka og i Frognerparken. I Birkelunden fikk
den karakter av happening, med en setting i byrommet der likheten
til settingen i selve handlingen utgjorde et poeng i seg selv.
Her ble forestillingen en mer intim og umiddelbar opplevelse
med publikum tettere innpå den provisoriske scenen, og hvor man
vaglet seg på klappstoler eller med rumpa i grusen mens smårollinger
i sportsvogn lallet frimodig omkapp med artistene.
I Vigelandsparken bak Monolitten bar det hele mer preg av forestilling,
der anslagsvis halvannet tusen tilskuere i den slake gresskråningen
utgjorde en atskillig større arena. Det man her mistet av intimitet
tok man igjen i det lydmessige som fungerte atskillig bedre uten
lydene fra bygatene som konkurrerende bakgrunnsstøy, selv med
høytaleranlegg begge dager.
Teknisk sett var det best i Frognerparken, men sjarmfaktoren
var høyest i Birkelunden.
Forsvarets Stabsmusikkorps - under ledelse av Terje Boye Hansen - tiltrakk seg såvel i virkeligheten som i forestillingen tilfeldige
publikummere der de entret arenaen med sitt inntog. Deretter
åpnet Prologen showet i Ole Jørgen Kristiansens skikkkelse, og inn rullet den svære traileren fra Den Norske
Opera som med et trylleslag en teatertrupp verdig ble omgjort
til en provisorisk scene.
Ikke minst på grunn av selve handlingen i Ruggiero Leoncavallos
enakter fra 1892 egner denne operaen seg spesielt godt til utendørsforestillinger.
I stykket ankommer en teatertrupp - en comedia del arte-gruppe - et bytorg, der de skal spille forestilling samme kveld.
Truppens "femme fatale" Nedda fordreier hodet på de fleste menn rundt seg, forelsker
seg i en av landsbyens innbyggere, og gjør ektemannen Canio sjalu
og fortvilet. Handlingen i comedia del arte-forestillingen de selv skal spille ligger snublende nær deres
egen virkelighet, og de ikke bare snubler, men infiltrerer spill
og virkelighet i hverandre med de mest fatale følger.
Den Norske Opera stilte med en rekke av sine beste krefter som
alle sto for solide prestasjoner. Itziar Martinez Galdos fikk til fulle brukt både sitt komiske talent, sin stemmeprakt
og sitt latinske temperament i den svært så "utagerende" rollen
som Nedda/Columbine.
Hennes fortvilte ektemann - lørdag Pål Rullestad og søndag Ivar Gilhuus (lørdag mest sønderknust og søndag mest forbannet) presenterte
en helstøpt Canio/Bajazzo der den kjente arien Vesti la giubba ble mottatt med klappsalver fra store og små (coladrikkere og
Pavarotti-fans).
Ole Jørgen Kristiansen ruvet som Prolog/Tonio/Taddeo, Jens Olai Justvik var herlig sleip som den feige elskeren Silivo og Svein Erik Sagbråten var en glimrende som både meglende Beppe og flørtende Harlekin.
Sammenblandingen av fiksjon og virkelighet har lange tradisjoner
i denne operaen, faktisk tilbake til opprinnelsen. Historien
er nemlig sann. Leoncavallo bygget librettoen på en drapssak i
sin egen hjemby Kalabria i 1865, der en skuespiller drepte sin
kone etter en forestilling, og hvor Leoncavallos far var dommer
i den påfølgende rettsaken.
Urpremieren skjedde imidlertid ikke utendørs slik vi opplevde
denne helgen, men i Teatro dal Verme i Milano den 21. mai 1892,
med Arturo Toscanini som dirigent. Operaen ble en kjempesuksess, og det er blitt
en tradisjon å fremføre den sammen med Pietro Mascagnis enakter
Cavalleria Rusticana (fra 1890) som er i samme realistiske stil. |