 |
 |
 |
 |
|
|||
Den Norske Opera på turné i egen by |
|||
|
|
Med tre gratis utendørsforestillinger på en uke markerer Den Norske Opera seg sterkt i Oslo disse solfylte sensommerdagene. Enakteren BAJAZZO ble fremført i Birkelunden på Grünerløkka lørdag og i Frognerparken søndag denne helgen, begge dager kl. 14.00 i stekende solskinn. Vi krysser fingrene for at godværet holder seg til neste lørdags kveldsforestilling på Rådhusplassen. Det var morsomt å se hvor forskjellig den samme forestillingen artet seg på Grünerløkka og i Frognerparken. I Birkelunden fikk den karakter av happening, med en setting i byrommet der likheten til settingen i selve handlingen utgjorde et poeng i seg selv. Her ble forestillingen en mer intim og umiddelbar opplevelse med publikum tettere innpå den provisoriske scenen, og hvor man vaglet seg på klappstoler eller med rumpa i grusen mens smårollinger i sportsvogn lallet frimodig omkapp med artistene. I Vigelandsparken bak Monolitten bar det hele mer preg av forestilling, der anslagsvis halvannet tusen tilskuere i den slake gresskråningen utgjorde en atskillig større arena. Det man her mistet av intimitet tok man igjen i det lydmessige som fungerte atskillig bedre uten lydene fra bygatene som konkurrerende bakgrunnsstøy, selv med høytaleranlegg begge dager. Teknisk sett var det best i Frognerparken, men sjarmfaktoren var høyest i Birkelunden. Forsvarets Stabsmusikkorps - under ledelse av Terje Boye Hansen - tiltrakk seg såvel i virkeligheten som i forestillingen tilfeldige publikummere der de entret arenaen med sitt inntog. Deretter åpnet Prologen showet i Ole Jørgen Kristiansens skikkkelse, og inn rullet den svære traileren fra Den Norske Opera som med et trylleslag en teatertrupp verdig ble omgjort til en provisorisk scene. Ikke minst på grunn av selve handlingen i Ruggiero Leoncavallos enakter fra 1892 egner denne operaen seg spesielt godt til utendørsforestillinger. I stykket ankommer en teatertrupp - en comedia del arte-gruppe - et bytorg, der de skal spille forestilling samme kveld. Truppens "femme fatale" Nedda fordreier hodet på de fleste menn rundt seg, forelsker seg i en av landsbyens innbyggere, og gjør ektemannen Canio sjalu og fortvilet. Handlingen i comedia del arte-forestillingen de selv skal spille ligger snublende nær deres egen virkelighet, og de ikke bare snubler, men infiltrerer spill og virkelighet i hverandre med de mest fatale følger. Den Norske Opera stilte med en rekke av sine beste krefter som alle sto for solide prestasjoner. Itziar Martinez Galdos fikk til fulle brukt både sitt komiske talent, sin stemmeprakt og sitt latinske temperament i den svært så "utagerende" rollen som Nedda/Columbine. Hennes fortvilte ektemann - lørdag Pål Rullestad og søndag Ivar Gilhuus (lørdag mest sønderknust og søndag mest forbannet) presenterte en helstøpt Canio/Bajazzo der den kjente arien Vesti la giubba ble mottatt med klappsalver fra store og små (coladrikkere og Pavarotti-fans). Ole Jørgen Kristiansen ruvet som Prolog/Tonio/Taddeo, Jens Olai Justvik var herlig sleip som den feige elskeren Silivo og Svein Erik Sagbråten var en glimrende som både meglende Beppe og flørtende Harlekin. Sammenblandingen av fiksjon og virkelighet har lange tradisjoner i denne operaen, faktisk tilbake til opprinnelsen. Historien er nemlig sann. Leoncavallo bygget librettoen på en drapssak i sin egen hjemby Kalabria i 1865, der en skuespiller drepte sin kone etter en forestilling, og hvor Leoncavallos far var dommer i den påfølgende rettsaken. Urpremieren skjedde imidlertid ikke utendørs slik vi opplevde denne helgen, men i Teatro dal Verme i Milano den 21. mai 1892, med Arturo Toscanini som dirigent. Operaen ble en kjempesuksess, og det er blitt en tradisjon å fremføre den sammen med Pietro Mascagnis enakter Cavalleria Rusticana (fra 1890) som er i samme realistiske stil. |
||
|
Anne-Lise Heitmann
|
|||
