Den Norske Opera:
Mascagni: Cavalleria Rusticana/Leoncavallo: I Pagliacci
Premiere 11. sept. 1997

Kjell Moe

I tillegg inneholder Cavalleria partier av nesten underskjønn musikk.

Disse to populære operane følger hverandre som tvillingsøsken på verdens operascener. Man skulle tro at siden de er knyttet så sterkt til hverandre, har de også et slektskap som gjør at de utfyller hverandre.

Men ikke slik i Den Norske Operas nyoppsetning. Man går ut til pause etter fem kvarter med vakker musikk fra Cavalleria klingende i øret og kommer tilbake til en totalt ny type oppsetning etter.

Dette er også denne oppsetningens store svakhet: mangelen på helhet. Det er ikke bare at den opprinnelige instruktør Elijah Moshinsky har laget to vidt forskjellige operaer for å oppføres samme kveld, men dette smaker altfor mye av importert operapakke i beste (verste) britisk musical-konsept.

Den Norske Opera har kjøpt en ferdig operapakke av denne verdenskjente instruktøren. Regi, dekorasjoner, lys, kostymer etc. er satt og vedtatt for lang tid tilbake. Selv var ikke Elijah Moshinsky i Oslo, han overlot oppsetningsregien til Andrea Dixon. Men dette mønsteret kjenner vi, det er nøyaktig slik pengemaskinen til Lloyd Webber fungerer verden rundt

Dermed ikke noe galt sagt om dette. Det Norske Teateret har gjennom noen år vist at det går utmerket an å sy og gjennomførte friske musicaloppsetninger over en slik lest. Det kan man ikke si om denne oppsetningen.

Moshinsky's originalregi og ikke minst Michael Yeargan's scenografi var laget for å bli spilt for britiske turne-teatre. Da må man også ta hensyn til begrensete sceneforholdene på Cardifffs gamle teater, i Swansea, Birmingham og Bristol.

Her finner vi oppsetningens store svakhet. For man kan ikke annet enn å bli skuffet når de spektakulære prosesjonene som Cavalleria byr på blir redusert til et trangt titteskapsteater, noe nærmest kammerspill. Der landsbyinnbyggerne hyller påskemorgenen, og beveger seg inn og ut av kirken mens kjærlighetsdramaet utfolder seg ved siden av, er det store scenerommet fraværende. Vekslingene på handlingsplanet forlanger nesten dette. Det er meningsløst at den vakre musikken på denne måten nærmest lukkes inne i et trangt gatebilde.

Kontrastene til Den Norske Operas siste oppsetning av Cavalleria blir dermed slående: her hadde man tatt i bruk hele scenerommet og dreieskiven. Dermed oppsto også den spektakulære og visuelle dimensjonen som kler musikken og de religiøse prosesjonene som på mange måter danner en slags dramatisk ryggrad i operaen.

I Bajazzo (I Pagliacci) blåses scenebildet endel utover. Det er nødvendig for at 'teatret i teatret' skal kunne fungere, at man får plass til koret på scenen der de skal spille publikum. Av disse to operaene er det utvilsomt Bajazzo som kommer best fra det på regisiden. Men også her har man vært lite heldig med plassering av handlingens akse: langt fra scenens midtpunkt.

Alt dette ikke sagt fordi dette er noen dårlig oppsetning operan kan by på. Langt ifra. Det er mye å glede seg over når operaen nå har startet sin sesong.

Manfred Honecks arbeid med orkesteret bare fortsetter å gi presis vellyd som resultat. Også i denne oppsetningen har han hevet orkesterpodiet og sørget for lyssetting av grava ved forestillingenes start og slutt.

På denne måten kommer ikke bare orkesterklangen og de enkelte instrumentene tydeligere fram, han gjør også noe mer: det understrekes at i opera er det musikken som er det bærende elementet. På denne måten fokuserer han på det musikalske, og hever det tidligere litt grumsete klangbildet opp på et plan der det låter atskillig bedre. Kanskje også med den effekten at publikummere som blir sittende for langt til siden for langt framme vil oppleve tydelig misbalanse fra orkesteret. Det gode råd må derfor være å oppsøke venstresidens harper og førstefioliner og unngå høyresidens brass og slagverk (vi snakker ikke valgkamp).

Dernest får vi en riktig godbit i Eva Urbanova som den forsmådde kjæreste i Cavalleria. Bare hun alene er grunnen til at denne operaoppsetningen bør dra fulle hus.

Hun har i noen sesonger regjert som primadonna ved det tsjekkiske nasjonalteateret i Praha, og også sunget med Wiener-filharmonikerne og nå sist i Britten's War Requiem under Proms-konsertene i London.

Ikke vanskelig å forstå hvorfor: hun har en stemmekraft som er stor og mektig, nesten på grensen av det salige. Og for en gangs skyld får vi oppleve en øst-europeisk verdenssopran uten sjenerende vibrato.

Som motspiller har hun den walisiske tenoren Dennis O'Neill. Også han synger overbevisende bra i rollen som Turiddu. Etter pause fyller han rollen som Canio.

Men som scenisk par passet O'Neill og Urbanova bare sånn måtelig til hverandre. Det blir på grensen av det komiske når lille puslete O'Neill nesten forsvinner under den mektige barmen til Urbanova. Vi får bare være glade for at Stein Winge ikke fikk anledning til å lage sin sceniske versjon ut av dette møtet.

Sanglig derimot er det et møte på det internasjonale plan. Om ikke O'Neill helt fikk sunget seg ut på premieren, er vi sikre på at han kommer sterkere tilbake.

Som Nedda i Bajazzo møtte vi på premieren Itziar Martinez Galdos. Urettferdig blir det å sammenlikne med Urbanova før pausen, men hun eier også en scenisk utstråling som gjør at vi tror på den skikkelsen hun skal framstille.

Også de andre solistene gjorde helt utmerket innsats på premieren. Uten forkleinelse for noen framhever vi særlig Trond Halstein Moe som Alfio og Terje Stensvold som Tonio/Taddeo.

Koret spiller en sentral rolle i begge operaene. For anledningen er det forsterket av ekstrakoret, Oslo Domkirkes Guttekor og Strays Pikekor. All ære til gjøglerne som virkelighetsgjorde 'teatret i teatret' i Bajazzo. Men skal man kaste brennende fakler til hverandre, bør man være så sikre på utførelsen at man ikke mister dem - slik det skjedde på premieren.

Dermed det meste sagt om denne oppsetningen. Ved siden av det ulykksalelige kjøpet av et ferdigkonsept som ikke helt matcher sceneforholdene, kom både sangere, musikere og kor usedvanlig bra fra denne oppsetningen.

Internasjonalt må Den Norske Opera regne med en viss oppmerksomhet etter sitt usedvanlige vellykkete gjestespill i Norwich i sommer. Det står derfor vårt hjemlige operaensemble til all ære at det for sin del gjennomfører en superb forestilling - med nesten himmelsk hjelp av Urbanova og O'Neill.

Kjell Moe