|
 |
 |
 |
|
|||
Farlige forbindelser |
|||
|
|
Kveldens forestilling er noe så sjeldent som en urpremiere på en nyskrevet helaftens moderne ballett. Men koreografen Jean-Grand Maitres baserer seg på en gammel brevroman skrevet av Pierre Ambroise François Choderlos de Laclos (1741 - 1803). Den er forøvrig dramatisert både for teater og film. På Nationaltheatret gikk stykket på slutten av 80-tallet og filmatiseringene var noe senere. Forestillingen er lagt opp slik at vi introduseres til stoffet og handlingen av skuespillere som leser brokker av brevene og utdyper dette med dels mimisk spill, dels tekstteater. Dette veksler med utdyping i lengre dansescener. I tillegg blir vi flere ganger vist både teater og dans parallelt. Teaterscenene spilles på scenen bak et gjennomskinnelig teppe. Spillet er til en stor del stilisert, men uttrykket blir i perioder for melodramatisk og høylydt, og mister derved sin inderlighet og kraft. Forestillingen begynner med et høydramatisk skrik - fra Ingunn Øyen i hovedrollen som den intrikante og hevngjerrige La Marquise de Merteul - som går over i hvisken og underbyggende musikk. I den mørklagte forgrunnen danser et par som vi ser som silhouetter, rolig og vakkert. Vi introduseres løpende for de ulike personene og hva La Marquise de Merteul og hennes venn og tidligere elsker Le Vicomte de Valmonte - Erland Bakker - planlegger av intriger for å ramme personer som hun ønsker å hevne seg på. Dette innebærer blant annet at flere unge kvinner skal forføres, misbrukes, utnyttes og forlates. Richard Suttie danser forføreren Valmonte og koreografien skildrer godt i scener møtene med kvinnene, innledende bekjentskap, forførelsen, sensualiteten, dramatikken og erotikken. I enkelte sekvenser blir det vel mye repetisjon. Suttie og Ingrid Lorentzen er meget godt samdanset og hun er en praktdanserinne. Christopher Kettner som den unge Le Chevalier Danceny danser uhyre nyansert, følelsessterkt og teknisk sterkt men er kanskje vel voksen for rollen som denne unge gutten. Hans samdans med Christine Thomassen er forførende vakker. I teatertablåene er skuespillerne ikledd tidsrikige kostymer, noe som passer teksten. Kostymene til de kvinnelige hovedrollene blant danserne er røft elegante men skjortene til Kettner og Suttie gir et misvisende visuelt inntrykk som bryter linjene. Kostymene til de dansende nonner virker også malplassert i sin avkledthet. Musikken til Denis Gourgeon følger og utdyper handlingen på en måte som er fint tilpasset det dansale uttrykket. Spesielt bruken ev enkelte soloinstrumenter fungerte godt. Koreografien er i lange partier bestående av komplisserte løft og fysisk skulpturell sammenfiltring, noe danserne mestrer til fulle, strålende! |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
