|
 |
 |
 |
|
|||
Don Giovanni |
|||
|
|
Å være 'Don Juan' er blitt et synonym for en væremåte, en tilstand. Negativt eller litt lokkende, betegnelsen er gått inn i språket vårt som den noe hensynsløse og egoistiske kvinneforføreren, men også med noe delvis opphissende ved seg. Hvem var Don Juan? Utvilsomt var han en eksisterende person i Spania og det er senere blitt spunnet mange myter om ham. Molière gjorde han udødelig gjennom sitt skuespill Dom Juan som presenterte en annen side ved sagnskikkelsen og kvinneforføreren men som også lot falle inn noen ettertanker om datidens offentlige hykleri og dobbeltmoral. I Mozarts opera fra 1787 er det ikke bare Don Juan-skikkelsen som får gjennomgå. Mozart og librettisten da Ponte deler ut friske karakteristikker til oss alle: det er ikke bare forføreren som får unngjelde men også de som lar seg forføre. Kanskje først og fremst går deres budskap ut på at 'don juan'-tilstanden er farlig besettende for den som er smittet av den, slik tjeneren Leporello stadig gir en påminnelse om og også i dels kraftige ordelag ber han: slutt med disse ødeleggende kvinnehistoriene! Tenkt og skrevet som en komisk opera er det likevel det dramatiske inholdet som setter de sterkeste inntrykk. Operaen åpner med tunge akkorder og stort alvor. Etter få takter ligger en død mann på scenen, hans datter får oss til å føle sin sorg. I sistescenen hjemsøkes gjerningsmannen av den dødes gjenferd og slukes bokstavelig talt av helvetet. På Operaens scene er det løst gjennom en fall-lem som åpner seg og 'drar' Don Giovanni ned til luene. Tilbake på scenen står de skinnhellige og synger en sluttmoral om hvordan det går med den som vier sitt liv til elendighet og bedrar andre. Göran Järvefeldt har i sin opprinnelige regi fra 1987 tydelig latt seg inspirere av Brechts Verfremdungs-teknikk ved å la skikkelsene tre fram for forteppet. (Eller er vi så frekke å antyde at Brecht fikk sine ideer om å gå ut av dramaet med nettopp denne scenen?) Mozart skrev sin opera i Praha. Ved prøvene på Estates-teateret sies det at selveste Casanova var til stede og ga Mozart gode ideer og råd. Denne produksjonen ved Den Norske Opera er nå femten år gammel. Da vi så den for noen sesonger siden syntes vi den begyne å lide av tydelig aldersdomssvakhet. Men den gangen reddet Terje Stensvold, Carsten Stabell og Toril Carlsen samt en opplagt Manfred Honeck forestillingen. I år har det skjedd noe. Selv om forestillingen i partier fremdeles kan ha noe statisk og alderdommelig over seg, er det likevel fart og fres over den. Tydeligst i så måte så vi det på James Martin i tittelrollen. Det han savner av stor stemmekraft tar han igjen i bevegelighet. Han er et funn i rollen. Lekende og spenstig fyller han rommet i Kathrine Hysings tradisjonelle Mozart-scenografi - to dører/bueganger og vinduer/altaner til venstre og to til høyre. Han får fint følge av de øvrige medvirkende som nesten for alles del er rolledebuterende. Ikke et svakt punkt var å registrere. OIe Jørgen Kristiansen gjør sin Leporello på en overbevisende måte. Ingebjørg Kosmo er sanglig sterk sin rolle som Donna Elvira. Det samme kan sies om Ragnhild Heiland Sørensen som Donna Anna. Vi stiftet et sympatisk bekjentskap med Ann-Helen Moen som Zerlina og som hennes brudgom ser vi Håvard Stensvold, forbløffende lik sitt faderlige opphav. Francesco Corti ledet orkesteret og viste nok en gang sitt sikre grep. Han begynner nesten å bli fast operadirigent hos oss. Dette er en oppsetting Den Norske Opera kan stå seg godt med. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
