|
 |
 |
 |
|
|||
Tre balletter |
|||
|
|
I mangel av våreventyr i Oslo kan man nå oppleve tre moderne balletter som vises for første gang i Norge og som er koreografert i løpet av de siste ni årene. Paul Lightfoot's Step Lightly arbeidet han frem sammen med utøverne i 1991 i Haag. Utgangspunktet er den karakteristiske folkelige vokalsangen til bulgarske kvinner som er kraftfull og stemningsrik - ladet med følelsesmessige uttrykket. Her danser Ingrid Lorentzen, Lisa Nielsen, Alexandra Santana og Keiko Amemori sammen med Christopher Kettner og Richard Suttie. Balletten er bygget opp med varierende scener hvor alle medvirkende danser sammen. Andre partier har scener hvor danserne har solopartier og andre sekvenser viser samdans mellom de kvinnelige og de mannlige danserne. Koreografien er vekslende mellom flytende bølgende bevegelser i et sakte tempo til lekende humoristisk oppfinnsom pardans hvor krevende løft og balanseeksperimenter er viktige elementer. De kvinnelige danserne er alle avstemt. dyktige og nyanserte i sine uttrykk men har også et personlig språk i tillegg. Suttie og Kettner behersker sine solopartier og kompliserte løft til fulle. Dette var en ballett som var en ren nytelse og det gir et løft å oppleve den. Det er første gang Jo Strømgren presenterer en av sine balletter på Den Norske Opera og rammen er gutterommet og et variert innsyn i hva som skjer der. Balletten Et guttehjem/A Dull House åpner friskt med åtte mannlige dansere plassert i to sofaer iført leoparddresser med turkise rysjeskjorter og blonde Beatles-parykker. Inn kommer festlig utstyrte Keiko Anemori og Anastasia Humeniuk som gjør en gnistrende god formidling av sine karakterer. Så følger en sekvens hvor disse to jentene blir utsatt for de merkeligste håndteringer av disse guttene. Med komplisert og finurlig oppfinnsomhet viser Strømgren seg fra sin beste side, noe som han gjentar der han tar sin humoristiske sans i bruk og gir det sitt særpregete uttrykk. Andre sekvenser blir fort tamme, dels på grunn av ujevn innsats fra de mannlige danserne, dels fordi det koreografiske uttrykket blir tamt og mister nerve. Tet Kaskbehersker også det underfundige humoristiske fysiske uttrykket i deler av sitt solonummer. Exilium hadde urpremiere i Stuttgart i 1997 og har utgangspunkt i et brev om fred. Her har Jean Grandt-Maitre brukt musik av blant annet Bach med sterke følelsesladete cello-partier og annen lydcollage. Ingrid Lorentzen og Ole-Willy Falkhaugen danser en følelsessterk pas-de-deux med uhyre krevende originale løft. Det var fint å se Falkhaugen i dette partiet, han har tydelig utviklet seg fint i den senere tid. Så følger en kraftull samdans mellom Dagfinn Krogsrud og Richard Suttie hvor de begge får vist hvor spenstige og uttrykksfulle de er. Et sverd henger ned fra taket. Dette blir brukt som et dramatisk og spennende element i dansen. Nuri Ribera og Marek Jez viser en gjennomført sprudlende frydefull leken pas-de-deux som de begge mestrer til fulle. Når man tror man har sett det beste Nasjonalballetten har å by på viser Beatrix Balazs og Kettner i samdans at de behersker det koreografiske uttrykket til det ytterste. I tillegg har Balazs en eventyrlig følsomhet og uttrykksfullhet i sine fine nyanser. En fryd! Jeg kunne gjerne sett forestillingen en gang til umiddelbart. |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
